angst

angsten
tærer store flekker
på hjerterommet
du utfyller
med spraglende kjærlighet

jeg alltid forsømmer

jeg husker tiden

jeg husker tiden
vi begge trodde vi var verdensmestere
i kommunikasjon
mens vi egentlig
kranglet oss tom for sosiale antenner

det var da irritert morderlatter
forsøkte trøste sippehjertet
og fylle det med lykkegift

jeg husker tiden
vi gråt på hverandres skuldre
og tørket egne tårer
med sandpapir
i stedet for silketørkler

det var da vi ønsket oss hudløse
for å rulle oss i salt
når vi endelig fikk den av

jeg husker tiden
da morderlatter vant
og vi begynte å se løgnene
bak all sannhet
og trodde vi elsket

lakkert

jeg vil ikke bære et forskremt dukkeansikt med lakkerte tårer. Så jeg skraper av lakken, skjærer bort tårene og fikser litt på ansiktsuttrykket og lakkerer på nytt. Jeg kutter bort fettet, putter det i puppene, og vips, så er jeg en barbie. (Ikke at jeg ville være fornøyd da heller. Jeg har aldri likt barbier.)

Egentlig er jeg ikke så misfornøyd heller. Himmelen har vært grå i dag og sola var ikke der for å ønske meg "god morgen" da jeg sto opp. jeg hadde en god morgen likevel. Og en god dag og kveld. Og i morgen begynner livet igjen. Jeg lever ikke helt på søndager har jeg merket. Det burde ikke ha så stor betydning her, for jeg er jo ikke i butikken hver dag uansett. Men det har betydning likevel. Spør meg ikke om hvorfor.

Jeg er sliten. Sliten av å være sliten. Ingenting er så slitsomt som det. Føler meg tiltaksløs. Senga har vært min beste venn den siste tida, og jeg liker ikke det. Men jeg har i hvert fall gått en tur i dag. Det er da noe.

Nå skal jeg hviiile litt. Bombe? neppe. Jeg vil ikke være dukkekropp lakkert til senga. æsj.

i speilet

Jeg kikker igjen bort på jenta i speilet og lurer på hvem hun er.


-er du fremdeles deg?
Spør jeg stille
Og håper du fremdeles finnes

-hvem er du?
Spør du tilbake
Og det går plutselig opp for meg

At jeg ikke er til å kjenne igjen