slik er det

Opp og ned, hit og dit. Jeg er forvirra. Skal jeg legge bort frykten og høre på hva hun sier. Jeg vet hun vil meg godt, jeg vet bare ikke om hun har rett. Jeg vet at hun ikke lyver, men det går alltid an å ta feil. Gjør det ikke?

Jeg flyr ikke lenger like mye. Fysioterapauten har lært meg noen triks for å klare å få bedre fotfeste. Det hjelper, hvertfall litt.

Jeg var på Gulskogen kjøpesenter i går. Nyåpning og kaos. A1 holdt konsert, og jeg fant fort ut at den musikken ikke er noe for meg. I stedet for å høre på bekymret jeg meg for hvordan vi skulle komme oss ut om det begynte å brenne. Men nå høres vel alt negativt ut. Jeg hadde en flott dag med to fantastiske venninner.

Jeg skrives ut mandag, og har fått marsvina tilbake i hus. De har vært en stund hos mamma og pappa og senere hos venninna mi. De har med andre ord blitt godt ivaretatt. Men det er herlig å ha dem her hos meg. Jeg er glad jeg blir skrevet ut, men jeg er ikke glad for hva jeg skal hjem til etter at jeg har blitt tvangsflyttet. Grøsser.

Men men.

gledegruer meg

Dagen i dag har vrt både meningfull og kjedelig på en gang. Jeg har hatt det hyggelig med venninna mi, som er innlagt samme sted. Jeg har ønsket å bli værende her i dag, og jeg har øsket meg hjem til leiligheten. Hadde jeg bare sluppet flytte. Jeg håpet på at et mirakel skulle redde meg, men nei da, alle beboerne ble tvangsflyttet. Jeg har kjent litt på hatet til meg selv i dag. Hvorfor må jeg sutre slik? Hvorfor må jeg bo i omsorgsbolig? hvorfor klarer jeg meg ikke selv? hvorfor tilbringer jeg disse dager, og mange, mange tidligere dager og måneder, år på galehus. Jeg hater det. Hater å være avhengig av hjelp. I morgen er det permisjon. jeg både gruer og gleder meg. gleder meg for å føle litt mer frihet. Gruer fordi jeg ikke vet hvordan det vil bli der. Er redd. Innrømmer å være pyse. Jeg har også kjent litt på hatet til omverdenen. Hvorfor forstår ingen meg? Hvorfor er presset mot meg for tungt? Hvorfor klarer jeg ikke tilpasse meg?

Jeg er glad jeg har mamma, pappa og søster. Glad jeg har besteforeldre og selvfølgelig venner, gad jeg har hjelpeapparat rundt meg. Glad jeg har Lotte og Rita. Faktisk er jeg kjempeheldig

emosjonell

Jeg er overfølsom om dagen. Tolker og analyserer alle rundt meg. Alt hva folk sier eller gjør må ha en dyp mening som må graves fram i det uendelige. Jeg er ikke så sterk i armene, så det er ganske slitsomt å grave slik. Vondt. Jeg vet at det er en mulighet for at jeg feiltolker. At hele min oppfatning av menneskene rundt meg faktisk er glad i meg. Jeg tviler og tror på en gang. Er redd for å miste mine kjære.Redd for å miste meg selv egentlig. Med vaglete dømmekraft beskylder jeg folk for ikke like meg. Hvorfor driver jeg med dette emosjonelle tullballet. Jeg vet jo egentig hvor jeg har folk hen, det verste er å holde styr på meg selv..

vanskelig

Nok en dag jeg ikke vet hvor jeg har meg selv. Usikker, sint, frustrert. For ikke å glemme lei. Lei av måten livet åler seg avsted på, som en giftig huggorm. Jeg er ikke direkte redd den,men jeg kan overhodet ikke fordra den.Jeg kunne heller tenke meg at livet hoppet bortover som en frosk, men kanskje aller helst flyvende som fuglen. Jeg har så mange tanker. Og tankene byr på så mange utfordringer jeg ikke vet om jeg er villig til å forsøke meg på. Men men, hvem sa vel at livet var lett? Noen glemte hvertfall å fortelle meg om alle tornene jeg ville møte når jeg dengang skulle danse på røde roser. Men noe har jeg lært av det; Jeg skal aldri mer danse!

Jeg vet at begge mine beste venninner sliter og har det vondt. Det plager meg at jeg ikke klarer hjelpe. Jeg er så glad i dem. Savner dem begge. Håper det ordner seg. Med alt.

Savner deg kjære venninne

Jeg gråter ikke. Øynene mine er tørre, og under øyelokkenet ligger det grovt sandpapir som svir og skraper opp øyeeplet hver gang jeg blunker. Jeg tar på meg linsene. Det hjelper litt, men selv om jeg vet det er kortvarig priser jeg meg lykkelig over den lille tiden jeg faktski klarer å se rundt meg. Jeg forter meg. Lar øynene gli dit de selv vil i full visshet over at de ser etter det samme som meg. Nemlig DEG. Jeg har ikke sett deg på lenge. Jeg savner deg. Jeg er redd fr deg. jeg vet at du har det vondt. Du tar nesten ikke kontak, og når du gjør det er det kun meldinger om at du er glad i meg. Tusen takk, vil jeg si. Jeg er enormt glad i deg også. Likevel haadde jeg ønset meg mer. Jeg ønsker å snakke vanlig med deg. Være sammen med deg, finne på ting. Tankene mine sier at du gjemmer deg for meg, og det gjør meg trist. Antakegvis er det ikke sånn heller. Men når jeg ikke hører fra deg gir det rom for slike tanker. De opptar bare tomrommet etter deg. Skjønner du ikke at Jeg trenger deg? Skjønner du ikke at jeg er glad i deg?
synet blir slørete igjen, og jeg lurer på om jeg har flere linser å bytte til.

fine og dårlige dager

Hatt noen fie og noen ikke fullt så fine dager. Det første "ikkefine" tingen er at jeg har flytta til Slemmestad.Mye pes med flytting, særlig når jeg ikke ønsker å bo i
der i utgangspunktet.

Men så hadde jeg noen trivelige dager ho min gode venninne Sabrina i Bø. Hadde det kjempefint:) Er så glad i en venninna:) på vei hjem mtte jeg på en vrang konduktør som nektet meg kjøpe billett helt til Sandvika. Ble eldigvis hentet av min kjære bestefar i Asker:)

Så var det Halloween med Kathrine. var velig koselig å ha henne med. Hun er en fantastisk venninne som jeg setter stor pris på. Festen var koselig og jeg hadde det bra.

..men så.. kom søndagen. Våknet til en flott dag sammen med Kathrine. vi dro på tur og spiste middag. Men da Kathrine dro kom alt snikende. Flaggermus og døde menneser overalt. Antakeligvis pga. halloween. Men jeg var jo ikke redd da! Nå føler jeg meg fanget av redselen.

men men. Det ordner seg nok