sen bursdagshilsen

Hun er snill. Hun er god. Hun hadde bursdag i går. Da vi møttes for over ti år siden r det ingenting som tydet på et så langt vennskap. Det var drittslenging og krangling. Men faktisk tror jeg at vi beundret hverandre litt. Vi har alltid vært gode på å diskutere, og v er begge raske i replikken. Jeg er så glad for at jeg ble kjent med henne:) Hun er et av de mest fantastiske mennesker på jorda. Hun har vært der, og er fremdeles der for meg. Det er jeg takknemmelig for. Hun betyr enormt mye for meg. Hun er super.

SENDER EN SEN GRATULASJON MED KLEM PÅ!

trives ikke

Jeg vil skrike. Men jeg er en anstendig kvinne. Anstendige mennesker skriker ikke.
Jeg vil gråte. Men jeg er for stolt. Stolte mennesker gråter ikke.

Jeg vet ikke hvorfor ting har litt som det har blitt. Det svinger. Alt som var godt i går er fælt i dag. Jeg er ensom. Jeg trives ikke med å bo her. Jeg vil flytte!
Jeg vil være for meg selv, men ikke alene. Jeg vet vel egentlig ikke hva jeg vil, når sant skal sies. Jeg vet bare at jeg ikke liker meg her.Men utover det så går det jo bra. hvertfall greit. Mye å glede seg til. Snart jul, og jeg skal en tur til London og til Kiel denne måneden. Jeg ser fram til det.

:)

mitt sjelsteater

jeg maler
mitt sjelsteater
i sort

for så å

lyse det opp igjen
med lyskastere
som blender publikum

jeg forsøker i stillhet
å tolke stykket

men impulsene
strømmer så fort
at jeg glemmer manus

livet mitt står stille
utenifra
mens jeg leter vilt
etter riktig kostyme

men ikke før

jeg har forstått rollen
er skuespillet
over

og folk snur seg vekk
fra min virkelighet
som alle tror
er et dårlig spill

slik er det

Opp og ned, hit og dit. Jeg er forvirra. Skal jeg legge bort frykten og høre på hva hun sier. Jeg vet hun vil meg godt, jeg vet bare ikke om hun har rett. Jeg vet at hun ikke lyver, men det går alltid an å ta feil. Gjør det ikke?

Jeg flyr ikke lenger like mye. Fysioterapauten har lært meg noen triks for å klare å få bedre fotfeste. Det hjelper, hvertfall litt.

Jeg var på Gulskogen kjøpesenter i går. Nyåpning og kaos. A1 holdt konsert, og jeg fant fort ut at den musikken ikke er noe for meg. I stedet for å høre på bekymret jeg meg for hvordan vi skulle komme oss ut om det begynte å brenne. Men nå høres vel alt negativt ut. Jeg hadde en flott dag med to fantastiske venninner.

Jeg skrives ut mandag, og har fått marsvina tilbake i hus. De har vært en stund hos mamma og pappa og senere hos venninna mi. De har med andre ord blitt godt ivaretatt. Men det er herlig å ha dem her hos meg. Jeg er glad jeg blir skrevet ut, men jeg er ikke glad for hva jeg skal hjem til etter at jeg har blitt tvangsflyttet. Grøsser.

Men men.

gledegruer meg

Dagen i dag har vrt både meningfull og kjedelig på en gang. Jeg har hatt det hyggelig med venninna mi, som er innlagt samme sted. Jeg har ønsket å bli værende her i dag, og jeg har øsket meg hjem til leiligheten. Hadde jeg bare sluppet flytte. Jeg håpet på at et mirakel skulle redde meg, men nei da, alle beboerne ble tvangsflyttet. Jeg har kjent litt på hatet til meg selv i dag. Hvorfor må jeg sutre slik? Hvorfor må jeg bo i omsorgsbolig? hvorfor klarer jeg meg ikke selv? hvorfor tilbringer jeg disse dager, og mange, mange tidligere dager og måneder, år på galehus. Jeg hater det. Hater å være avhengig av hjelp. I morgen er det permisjon. jeg både gruer og gleder meg. gleder meg for å føle litt mer frihet. Gruer fordi jeg ikke vet hvordan det vil bli der. Er redd. Innrømmer å være pyse. Jeg har også kjent litt på hatet til omverdenen. Hvorfor forstår ingen meg? Hvorfor er presset mot meg for tungt? Hvorfor klarer jeg ikke tilpasse meg?

Jeg er glad jeg har mamma, pappa og søster. Glad jeg har besteforeldre og selvfølgelig venner, gad jeg har hjelpeapparat rundt meg. Glad jeg har Lotte og Rita. Faktisk er jeg kjempeheldig

emosjonell

Jeg er overfølsom om dagen. Tolker og analyserer alle rundt meg. Alt hva folk sier eller gjør må ha en dyp mening som må graves fram i det uendelige. Jeg er ikke så sterk i armene, så det er ganske slitsomt å grave slik. Vondt. Jeg vet at det er en mulighet for at jeg feiltolker. At hele min oppfatning av menneskene rundt meg faktisk er glad i meg. Jeg tviler og tror på en gang. Er redd for å miste mine kjære.Redd for å miste meg selv egentlig. Med vaglete dømmekraft beskylder jeg folk for ikke like meg. Hvorfor driver jeg med dette emosjonelle tullballet. Jeg vet jo egentig hvor jeg har folk hen, det verste er å holde styr på meg selv..

vanskelig

Nok en dag jeg ikke vet hvor jeg har meg selv. Usikker, sint, frustrert. For ikke å glemme lei. Lei av måten livet åler seg avsted på, som en giftig huggorm. Jeg er ikke direkte redd den,men jeg kan overhodet ikke fordra den.Jeg kunne heller tenke meg at livet hoppet bortover som en frosk, men kanskje aller helst flyvende som fuglen. Jeg har så mange tanker. Og tankene byr på så mange utfordringer jeg ikke vet om jeg er villig til å forsøke meg på. Men men, hvem sa vel at livet var lett? Noen glemte hvertfall å fortelle meg om alle tornene jeg ville møte når jeg dengang skulle danse på røde roser. Men noe har jeg lært av det; Jeg skal aldri mer danse!

Jeg vet at begge mine beste venninner sliter og har det vondt. Det plager meg at jeg ikke klarer hjelpe. Jeg er så glad i dem. Savner dem begge. Håper det ordner seg. Med alt.

Savner deg kjære venninne

Jeg gråter ikke. Øynene mine er tørre, og under øyelokkenet ligger det grovt sandpapir som svir og skraper opp øyeeplet hver gang jeg blunker. Jeg tar på meg linsene. Det hjelper litt, men selv om jeg vet det er kortvarig priser jeg meg lykkelig over den lille tiden jeg faktski klarer å se rundt meg. Jeg forter meg. Lar øynene gli dit de selv vil i full visshet over at de ser etter det samme som meg. Nemlig DEG. Jeg har ikke sett deg på lenge. Jeg savner deg. Jeg er redd fr deg. jeg vet at du har det vondt. Du tar nesten ikke kontak, og når du gjør det er det kun meldinger om at du er glad i meg. Tusen takk, vil jeg si. Jeg er enormt glad i deg også. Likevel haadde jeg ønset meg mer. Jeg ønsker å snakke vanlig med deg. Være sammen med deg, finne på ting. Tankene mine sier at du gjemmer deg for meg, og det gjør meg trist. Antakegvis er det ikke sånn heller. Men når jeg ikke hører fra deg gir det rom for slike tanker. De opptar bare tomrommet etter deg. Skjønner du ikke at Jeg trenger deg? Skjønner du ikke at jeg er glad i deg?
synet blir slørete igjen, og jeg lurer på om jeg har flere linser å bytte til.

fine og dårlige dager

Hatt noen fie og noen ikke fullt så fine dager. Det første "ikkefine" tingen er at jeg har flytta til Slemmestad.Mye pes med flytting, særlig når jeg ikke ønsker å bo i
der i utgangspunktet.

Men så hadde jeg noen trivelige dager ho min gode venninne Sabrina i Bø. Hadde det kjempefint:) Er så glad i en venninna:) på vei hjem mtte jeg på en vrang konduktør som nektet meg kjøpe billett helt til Sandvika. Ble eldigvis hentet av min kjære bestefar i Asker:)

Så var det Halloween med Kathrine. var velig koselig å ha henne med. Hun er en fantastisk venninne som jeg setter stor pris på. Festen var koselig og jeg hadde det bra.

..men så.. kom søndagen. Våknet til en flott dag sammen med Kathrine. vi dro på tur og spiste middag. Men da Kathrine dro kom alt snikende. Flaggermus og døde menneser overalt. Antakeligvis pga. halloween. Men jeg var jo ikke redd da! Nå føler jeg meg fanget av redselen.

men men. Det ordner seg nok

bekyma venninne

Hun skulle bare visst hvor mye jeg tenker på henne. Hvilke bekymringer jeg kveles av. Hun kulle visst hvor mye hun betyr for meg. Jeg vet ikke hvor hun er, men jeg føler at jeg kan høre hennes hjerte galloppere over spikermatter, eller føttene hennes ballanserende på glødene kull. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få henne til å slutte å plage seg selv. Ta vare på hjertet sitt og ta på seg sko nr hun skal over ild og flammer. Jeg vil så innmari gjerne hjelpe, gjøre henne lettere til sinns.Hun sier hun har gitt opp håpet, hun skulle bare visst hvor lenge jeg kommer til å tvilholde på det. Jeg gir ikke opp, hverken min gode venninne eller håpet.

Jeg skulle ønske hun ville snakke med meg. Jeg burde kanskje slå meg til ro med "glad i deg" meldingene, men jeg gjør ikke det. Selvfølgelig er jeg glad for å høre det, jeg er kjempeglad i henne også. Forskjellen er vel at jeg er vant til å skrive masse meldinger med henne hver dag. Tenker at hun har det fælt nå når hun svarer så kort.

hun skulle bare visst hvor glad jeg er i henne og at hun er utrolig verdifull.Hun skulle bare visst

HUMMERFISKE

Spisse, vonde steiner under føttene. Iskaldt badevann, men jeg var både første og siste uti. Ilter krabbe kløp mormor hardt, og ble straffet med døden, sammen med de andre uskyldige, sivile krabbene. Hummer står også på menyen. Vi er bortkjemte.

Koser meg her i sør. Møtte søsteren min i kristinsand her om dagen, og det var kjempehyggelig.

Tommel opp, for fin ferie!

bortkastet -eller fornuftig brukt tid?

Fram og tilbake,hit og dit. vaglene, sjanglende. Trøtt, våken, men mest trøtt. Den nye medisinen torturerer meg.. Jeg vet ikke bak eller fram. Gleder meg veldig å komme bort litt. Det er frustrerende å sitte på et gærnehus og prve ut medisiner når jeg føler meg i form.. Grusomt er ordet. Greit å være der når jeg er dårlig, men nå føles hele opplegget er waisted

jaja.

Gatulerer

Jeg kjenner ei jente, eller dame om du vil. Hun har bursdag i dag. Hun er et helt fantastisk menneske og jeg er kjemeglad for å ha blitt kjent med henne.

"HURRA FOR DEG SOM FYLLER DITT ÅR, JA DEG MÅ VI GRATULERE...."


Kjære, kjære venninne.

jeg vet at du syns 30år er gammelt og at det ikke er verdt å feire. Det er bare det at jeg, og de andre som er glade i deg ikke klarer å la være. For du er absolutt noe å feire, snille du! Husker du da vi møttes og ble enige om at himmelen var grønn? For meg er den det fortsatt, og vil antakeligvis alltid være det. Det er vel bare du og jeg som forstår det med den grønne himmelen. Men den har aldri vært grønnere enn nå:)

Jeg er veldig, veldig glad i deg. Du er en helt fantastisk venninne og jeg er så glad du finnes. Jeg kunne egentlig skrevet en bok om hvor bra du er, men velger å holde meg til dette innlegget. ;)

glad i deg, og grattis med dagen:D

livets maleri

LIVETS MALERI

Jeg kikker på maleriet av virkeligheten. Det dystre, grå maleriet med den triste jenta. Hun som gråter de modigste tårer når ingen ser. På maleriet kan man riktig nok se det, det er slik jeg vet det. Livet er en flink kunstner. Klarer alltid å fange øyeblikkene. De som er så små at ingen oppdager dem. Jeg vet hvem jenta på bildet er. Hun er ei god venninne, og du kan finne under begrepene ”snill”, ”omsorgsfull” og ”god” i ordboka. Ja egentlig under alle positive adjektiv du kan finne i den boka. Dessverre gjemmer hun seg også under ordene ”trist”og ”redd”, og mange andre begreper rundt det å ha det vondt. Jeg ser nærmere på bildet og finner den mørke intimsonen hennes. Der hun ikke vil slippe inn noen. Jeg vet alt om hvordan det er å leve i en slik boble. Skulle så inderlig ønske at boblen var en såpeboble, glassert med vakre zalofarger. Men den er ikke det. Jeg ser en siste gang bort på bildet før jeg river det ned fra veggen. Jeg vil male et nytt et. Et med de lyseste farger, kanskje babyrosa og limegrønt. Men jeg kan jo ikke male, så jeg satser på at livet omsider vil hjelpe meg. Hjelpe oss!

livet er som et maleri
vi alle ser på
hver eneste dag
men som ingen ønsker
alle dimensjoner av
hengende i stua

håp(løst)

du ber meg begrave min beste venn
og min verste fiende
i samme kiste

du ber meg bli stånde i speilet
helt til jeg klarer å gjenkjenne
jenta som stirrer tilbake

du ber meg ta små biter
og virkelig smake på livet
i stedet for å sluke det rått

dine ord er kanskje gull verdt
men jeg har alltid foretrukket
gråsteinen min hverdag er bygget av

meningsløse tanker

Noen ganger lurer jeg på slike uvesentlige, meningsløse ting som hvorfor jeg er til og hva som er meningen med livet. Jeg funderer på ting som hvorfor jeg er meg og du er deg. Interessant spørsmål, sier du og messer om ytre faktorer som oppvekst, venner og familie. Idioti, svarer jeg og regner med at du forstår hva jeg mener. Jeg tenker på hvordan livet vil se ut om ti år og på hva som skjer etter døden. Noen ganger tenker jeg på slike uvesentlig, meningsløse ting. Men bare noen ganger.

Hverdagen går med på å snike seg rundt i redsel for å bli oppdaget eller å løpe fra alle morderne rundt om. Vel, 100prosent slik er det vel ikke, men både redselen og overlevelseinstinktet er stort. Bortkastet tid, mener de og sier at jeg ikke trenger bruke så mye energi på å holde meg i livet. De sier jeg vil overleve uansett. Jeg vet jeg burde tro dem for å få et bedre liv, men jeg klarer likevel ikke. De har kanskje rett når de sier at livet er for kort til å sløse det bort på å være redd, men jeg er redd for at det skal bli enda kortere dersom jeg ikke er på vakt. Jeg føler meg så dratt mellom to helt forskjellige verdner at jeg er redd for å ryke på midten. Men i kveld skal jeg forsøke å fokusere på det gode i livet, jeg har tross alt hatt en grei dag i dag.

I morra er det perm. Dagene på institusjon er lange.

ingen skjønner

Jeg tror ikke folk forstår hvordan jeg har det. De skjønner ikke hvorfor jeg ikke forstår mitt eget språk. De vet ikke hvor sulten jeg er på livet eller hvorfor jeg blir kvalm og kaster det opp etter at jeg har spist det. De mener at jeg må smake grundigere på livet før jeg svelger. De har vel ikke vett til å si annnet.

Jeg er ganske sikker på at folk ikke forstår hvordan jeg har det. De skjønner ikke hvordan det er å sitte gjemt bak en stol i hjørnet av et rom mens blodige lik regner fra taket. De tenker at det ikke kan være riktig at tyngdekraften er opphevet og at jeg ikke lenger er bundet til jorda. De har vel ikke mot å si noe annet.

jeg er vet at folk ikke forstår hvordan jeg har det. De skjønner ikke alvoret av at jeg ikke klarer finne meg selv i speilet. De tror meg ikke når jeg forteller dem at jeg ikke eksisterer, men kun er en ubetydelig hallusinasjon. De tenker at jeg kun er et menneske. De har vel ikke lov til å si noe annet.

heliumballong

bobla mi har vært stor i det siste. Så stor at jeg har blitt slengt fram og tilbake, rundt og rundt inni den. Jeg føler meg som en heliumballong. jeg flyr mye høyere nå, enn det såpeboblene gjør. Jeg beskuer verden gjennom litt mindre skeptiske øyne enn jeg pleier, og føler meg ganske trygg her oppe. Jeg tenker at ingen vil klare å nå meg her, så høyt og fort som jeg flyr.

"jeg er som en heliumballong
du hele tiden
forsøker stikke hull på

du vil så gjerne
at jeg skal ha beina godt plantet
på jorda

men jeg mangler snor
og fortsetter å sveve"

Egentlig har jeg det ganske så bra nå. Jeg lever i nu`et. Planlegger ikke morgendagen så nøye, og husker ikke så mye av gårsdagen. Jeg trives sånn. Leve her og nå! Som en heliumballong ser jeg verden ovenifra og ned, og jeg trives med fugleperspektivet. Jeg er fri. Flyr og flyr, omtrent uten forpliktelser.

hadde jeg hatt snor ville jeg vært fanget..

angst

angsten
tærer store flekker
på hjerterommet
du utfyller
med spraglende kjærlighet

jeg alltid forsømmer

jeg husker tiden

jeg husker tiden
vi begge trodde vi var verdensmestere
i kommunikasjon
mens vi egentlig
kranglet oss tom for sosiale antenner

det var da irritert morderlatter
forsøkte trøste sippehjertet
og fylle det med lykkegift

jeg husker tiden
vi gråt på hverandres skuldre
og tørket egne tårer
med sandpapir
i stedet for silketørkler

det var da vi ønsket oss hudløse
for å rulle oss i salt
når vi endelig fikk den av

jeg husker tiden
da morderlatter vant
og vi begynte å se løgnene
bak all sannhet
og trodde vi elsket

lakkert

jeg vil ikke bære et forskremt dukkeansikt med lakkerte tårer. Så jeg skraper av lakken, skjærer bort tårene og fikser litt på ansiktsuttrykket og lakkerer på nytt. Jeg kutter bort fettet, putter det i puppene, og vips, så er jeg en barbie. (Ikke at jeg ville være fornøyd da heller. Jeg har aldri likt barbier.)

Egentlig er jeg ikke så misfornøyd heller. Himmelen har vært grå i dag og sola var ikke der for å ønske meg "god morgen" da jeg sto opp. jeg hadde en god morgen likevel. Og en god dag og kveld. Og i morgen begynner livet igjen. Jeg lever ikke helt på søndager har jeg merket. Det burde ikke ha så stor betydning her, for jeg er jo ikke i butikken hver dag uansett. Men det har betydning likevel. Spør meg ikke om hvorfor.

Jeg er sliten. Sliten av å være sliten. Ingenting er så slitsomt som det. Føler meg tiltaksløs. Senga har vært min beste venn den siste tida, og jeg liker ikke det. Men jeg har i hvert fall gått en tur i dag. Det er da noe.

Nå skal jeg hviiile litt. Bombe? neppe. Jeg vil ikke være dukkekropp lakkert til senga. æsj.

i speilet

Jeg kikker igjen bort på jenta i speilet og lurer på hvem hun er.


-er du fremdeles deg?
Spør jeg stille
Og håper du fremdeles finnes

-hvem er du?
Spør du tilbake
Og det går plutselig opp for meg

At jeg ikke er til å kjenne igjen

I dag skal du få tillatelse til å puste

Du gråter lydløst. Jeg hører deg likevel. Lyden av salt vann som aldri treffer hodeputa gjør meg gal. Febrilsk leter jeg fram "sov i ro" proppene og presser dem så langt inn i ørene som mulig. Jeg hører deg likevel. Like lydløst som alltid. Jeg vet jeg burde føle smerte, ha vondt langt inne i meg, men jeg har ikke det. Samvittigheten plager meg ikke nevneverdig. Du vet veldig godt at du er min fange, der du ligger tett, tett inntil meg og tigger om trøst og frigjørelse. Men jeg enser ikke de usynlige tårene dine. Jeg elsker deg for å ligge der på madrassen, helt musestille. Jeg elsker deg.

Jeg kan ikke se håpet i øynene dine lenger. De er tomme. Før kunne jeg hvertfall  se håpet i øynene dine hver gang jeg åpnet hjertedøra på gløtt og tittet inn. -kanskje, kanskje glemmer hun å låse døra etter seg, tenkte du, men innerst inne visste du like godt som meg at den har smekklås. Nå vet jeg ikke hva du tenker. Det er kaldt mellom oss. Jeg vet ikke om du noen gang var glad i meg, eller om du vil bli det i det hele tatt, men det bryr meg ikke. Jeg eier deg, du er min.

Jeg er sliten. Sliten av å høre den evigvarige gråten som befinner seg dypt inne i deg, men som ikke slippes ut. Du har ikke fått lov til å gråte. Jeg snur meg mot deg, ser deg inn i øynene, de er døde. Jeg stryker deg over kinnet. Du er kald. "I dag elskede, i dag skal du få tillatelse til å puste," hvisker jeg og legger meg om mulig enda tettere inntil deg. Jeg føler ikke pusten din. Du er borte. Jeg tar meg selv i å smelte inn i deg, bli borte inni deg, forsvinne med den siste surklinga.

Jernet gnisses hardt mot håndleddet, neste dag er  jeg i varetekt.

ballonger

Solen skinner på utsiden av vinduet. Innenfor regner det ballonger. Noen store, noen små. Noen lange, mange runde. Noen med luft, andre med brannfarlige gasser. De er vakre der de svever rundt i rommet i alle regnbuens farger. Jeg tenker at jeg lever i en flott og fargerik verden, men før jeg rekker tenke tanken ferdig begynner ballongene å sprekke, en etter en. Jeg skvetter så jeg hopper og slår hodet i taket, før jeg omsider lander på gulvet igjen. Jeg holder meg for ørene og kniper øynene sammen i håp om å klare stenge hendelsen ute. Jeg lykkes ikke og bestemmer meg for å gå ut i sola i stedet. Den er kanskje varmere enn jeg liker, men er i hvertfall mer stabil.

skjelv

Jeg lurer på hvordan jeg skal klare å ta en dag av gangen når tusenvis kommer samtidig, og hvordan jeg skal rekke å bygge opp livet mellom hvert jordskjelv.

Skjelvene er store nå. jeg skulle ønske jorden åpnet seg slik at jeg kunne bli borte i sprekkene. I stedet står jeg på ytterst på stupet og vet at jeg kun er ett skritt fra å sveve. Tanken skremmer meg. Tanken betrygger meg. Tankene gjør meg gal. Jeg vet ikke hvor jeg har meg selv. I det ene øyeblikket virker lommelykten og jeg tenker at alt skal ordne seg, og i det andre går den tom for batterier og alt blir helt svart. Jeg syns ikke jeg gjør annet enn å skifte de batteriene og å bekymre meg for at batteripakken snart skal bli tom. Det er langt å gå til nærmeste batteributikk og jeg vet ikke om jeg orker. Noen ganger skulle jeg ønske at noen kjørte meg dit. Selv om det kanskje ville være en bjørnetjeneste ville jeg i hvert fall beholdt lyset litt lenger.

Alt føles håpløst. Jeg tenker tanker jeg ikke har tenkt på årevis. Framover-tankene er borte, stjålet eller mistet, ikke vet jeg. Uansett er tilbake-tankene alt jeg har igjen. Jeg sitter fast i fortiden. Heldigvis kan jeg kanskje si, for akkurat nå føles det som om jeg ikke har noen framtid. Jeg vet ikke hva som er best. Vonde minner eller ingen minner. Det har jo vært masse godt i livet mitt, jeg må ikke glemme alt det. Familien min, og mine nærmeste venner. Hvordan ville de reagere om jeg falt ned i sprekken og forsvant i jorda? Jeg klamrer meg fast til tanken om at de ville savnet meg, at jeg ikke kan gjøre det mot dem. Men innerst inne vet jeg at de ville klart seg. Egentlig er jeg jo bare en skarve maur i en diger maurtuve. Jeg har så innmari lyst til å være dronninga, sjefsmauren, men jeg er ikke engang arbeideren.

Jeg er sliten av å klamre meg til bakken hver gang tyngdekraften oppheves. Jeg er sliten av å se verden gjennom så grumsete briller at jeg ikke klarer se hvor jeg befinner meg. Jeg er sliten av å lete etter virkeligheten som gjemmer seg bak fantasien. Men jeg biter meg fast. En dag kan jeg sette meg ned i sofaen og hvile trygt. En vakker dag.

bobla

Jeg lever i en boble. I en skinnende, fargerik boble med lukt av zalo. Størrelsen på bobla varierer, alt ettersom hvor mye eller hardt du blåser meg opp. Noen ganger har jeg god plass, andre ganger sitter jeg så trangt at det er umulig å bevege seg. Akkurat i dag har du nok spart på lufta. Jeg sitter krøllet sammen inni bobla mi uten mulighet til å strekke eller utfolde meg. Det er på slike dager at jeg ikke har mulighet til å skrive selv, men må be fingrene mine gjøre det for meg. De lystrer som regel også, så det pleier ikke være noe problem.

munnen skriker hemmelighetene høyt
og lyver sannheten fram

du klarer ikke se nyansene av ingenting

jeg svelger fargene
og forsøker se ut som et menneske