Dagen i dag har vrt både meningfull og kjedelig på en gang. Jeg har hatt det hyggelig med venninna mi, som er innlagt samme sted. Jeg har ønsket å bli værende her i dag, og jeg har øsket meg hjem til leiligheten. Hadde jeg bare sluppet flytte. Jeg håpet på at et mirakel skulle redde meg, men nei da, alle beboerne ble tvangsflyttet. Jeg har kjent litt på hatet til meg selv i dag. Hvorfor må jeg sutre slik? Hvorfor må jeg bo i omsorgsbolig? hvorfor klarer jeg meg ikke selv? hvorfor tilbringer jeg disse dager, og mange, mange tidligere dager og måneder, år på galehus. Jeg hater det. Hater å være avhengig av hjelp. I morgen er det permisjon. jeg både gruer og gleder meg. gleder meg for å føle litt mer frihet. Gruer fordi jeg ikke vet hvordan det vil bli der. Er redd. Innrømmer å være pyse. Jeg har også kjent litt på hatet til omverdenen. Hvorfor forstår ingen meg? Hvorfor er presset mot meg for tungt? Hvorfor klarer jeg ikke tilpasse meg?
Jeg er glad jeg har mamma, pappa og søster. Glad jeg har besteforeldre og selvfølgelig venner, gad jeg har hjelpeapparat rundt meg. Glad jeg har Lotte og Rita. Faktisk er jeg kjempeheldig
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar