Jeg blir kalt manisk. Jeg blir kalt psykotisk. Jeg kjenner ikke igjen meg selv. Kjenner ikke igjen ansiktene som taler. Ting går fort, innimellom for fort. Og plutselig er jeg her igjen. Innlagt på rom 201. Jeg føler meg ikke helt for meg selv, men like fullt alene. Var den psykiatriske sykepleieren "min" som fikk meg hit. Jeg var ikke glad for innleggelsen. Men jeg er glad jeg har henne. Jeg føler at hun bryr seg, føler at hun vil meg godt. Selv vet jeg ikke hva jeg vil meg. Hva jeg vil med livet mitt eller hvordan jeg ønsker fremtiden skal være. Jeg tenker kortsiktig, jeg har ikke sjans til annet. Men det er greit.
SKJØNNER DERE?
Kjære psykose
du som lyver folk onde
forstår du
at jeg ikke er mer sinnssyk
enn du gjør meg?
Kjære nevrose
drapsmannen som tar livet av gleden
forstår du
at jeg ennå ikke
er trygg på min angst?
Kjære hjelpeapperat
dere som kaller meg syk
forstår dere
at galskapen
er det friskeste jeg har?
Kjære behandler
du som holder håpet så stødig
forstår du
at du redder meg når du skjermer lyset
jeg er i ferd med å blåse ut?
Kjære, kjære mamma og pappa
dere som ga meg liv og kropp
forstår dere
at jeg ville druknet i eget blod
om jeg ikke hadde dere?
Kjære min søster
gode venn og støttespiller
forstår du
at du hjelper meg stå oppreist
selv når jeg ligger?
Kjære venner
dere som ler meg blid
forstår dere
at jeg setter pris på
at dere maler hjertet mitt rødt?
