Jeg ville ikke såre henne. Jeg ville virkelig ikke det. Jeg ville stå i det, jeg ønsket å gå i det. Men jeg klarte ikke. Jeg måtte løpe. Løpe langt vekk fra det.

Unnskyld, unnskyld, unnskyld for at jeg er så svak. Unnskyld, unnskyld, unnskyld for at jeg ikke er der. Unnskyld for at jeg tviholder på deg samtidig som jeg slipper båndet vårt. Jeg vil ikke miste deg, for jeg er så glad i deg, glad i deg.

Det var en tid jeg elsket oss. Det var en tid jeg hatet oss, og det var også en tid jeg var likegyldig. Det var en tid det ikke lenger var oss og en tid hvor det ble oss igjen. En tid vi lekte med hverandre, en tid vi snakket alvor. Jeg vil aldri glemme.

Du vil alltid ha plass i mitt hjerte. Selv da jeg med makt forsøkte å hive deg ut fra det, ble du boende. Takk for at du er min venn selv når jeg ikke vet å sette pris på deg. Takk for at du nekter å flytte deg fra samvittigheten min og ønsker å bli værende i minnene.

I det siste har jeg tenkt igjennom tankene mine. Analysert følelsene. Jeg har erstattet fortidstanker med nåtidstanker. Jeg trives der, og jeg trives ikke. Jeg har det fint nå, og jeg har det ikke. Framtiden tør jeg ikke tenke på. Da er jeg redd du ikke eksisterer. Men vi har hverandre nå, og du har lovet å ikke fly din vei uansett hvor rene og lette dine vinger vil komme til å bli.

Du elsker henne. Jeg elsker det. Elsker å se deg lykkelig, elsker å se smilet ditt, det jeg selv slet med å få fram, men ofte ikke fikk til. Jeg har lurt på hva hun har. Lurt på hva du har. Jeg tror ikke det er så mye, men det er nok. Dere har hverandre.