mitt forbilde

Denne er skrevet til en fantastisk person som jobber i psykiatrien.

HVEM ER HUN?

-hun er en person
jeg godt kunne omtalt
som et
varmt og energigivende
stearinlys

men det ville ikke
vært riktig fremstilling
av henne

for jeg vet
at hun ikke slukker
eller danner brann
uansett om
vinden så blåser på henne



HVORDAN MØTTE DU HENNE?

-da jeg var et åpent sår

fant hun meg
renset opp

og satte plaster på



HVA VIL DU TAKKE HENNE FOR?

-at hun
hørte mitt rop om hjelp
uten at jeg trengte skrike

at hun
alltid viser at hun ser meg
også når jeg tror jeg er borte

og for at hun
stiller som min venn
selv når jeg er min egen fiende


HVA BETYR HUN FOR DEG?

-hun betyr, hun betyr

at det finnes skatter
i alle hav
for da jeg holdt på å drukne
i min egen sjø av tårer

fant jeg henne


TAKK

brutt kontakt

Det var jeg
som brøt kontakten
ved å dra den ut av adapteren

strømmen av dine ord
ditt vennskap
ble borte

og kulden bet seg fast
lyspærene slokket
og alt ble svart

Det var jeg
som brøt kontakten
og kortslutta

takk for at jeg får stikke den inn igjen

unnskyld

jeg skulle ønske
jeg ikke hadde forlatt deg
der ute alene
i sandkassa med tomme bøtter
og kattepiss
og at jeg hadde beskyttet deg
for sinte måkers avføring

jeg skulle ønske
jeg ikke hadde forlatt deg
der ute alene
i sterk kuling uten vindklær
eller mat
du kunne livnære deg av

tilgi meg

så skal jeg forsiktig
hjelpe deg av
med heldressen og cherroxene
og ta deg med inn

jeg skulle ønske
jeg ikke hadde forlatt deg
der ute alene

Fri som en fuglunge

"eg sa
det var di
skuld
at eg
gjekk på trynet
endå eg eigentleg
visste
at det var eg
som spente
bein på meg sjølv..."

Jeg er fri i dag. Jeg er fugleungen på redet du ser ut fra kjøkkenvinduet. Den som bare lengter og lyster etter å ufolde seg, fly til himmels og nyte fugleperspektivet. Jeg har egentlig aldri likt ovenifra og ned holdninger, men akkurat nå elsker jeg å se ned på verden. Føle meg liten, men høyt oppe. Og vingene vil dannes riktig, fjærene vil komme. Jeg ser håp i dag!

En av alle

Jeg følger med i mengden. Plutselig er jeg en del av den. Jeg vet ikke egentlig om jeg vil det, men tror ikke at jeg ikke har noe valg. Antakelig må jeg bare venne meg til å være en del av alle, selv om jeg så gjerne helst skulle vært Martine, og bare Martine. Jeg trøster meg med at du også er en del av alle. Du, og han og hun, og de der borte. Vi er alle en del av alle og vi kan alle kalles "vi" og ikke "jeg".
-Men vi alle er enkeltindivider, ville du muligens sagt og påpekt at vi alle er unike. Jeg ville nok bare sett dumt på deg og latt være å uttale meg.

Mitt eget jeg er bygget av de viktigste byggestenene, nemlig følelser. Jeg hater det, jeg hater det, men har innsett at det stemmer. Kanskje ikke i morgen eller i overimorgen, men hvert fall akkurat nå.

Vel, ble mye kaos det her, så avslutter mens leken ennå er god:P

så det så.

Hatt besøk av ei venninne og bikkja hennes, og det var hyggelig. Den vakre blandingstispa, Frøya ble igjen da hun dro og tusler rundt i rommet. Det var litt vemodig når matmor dro, men med mye lek, kos og oppmuntrende ord klarte jeg visst å kle meg ut som en fristende pølsebit. Vi løp, lo og gråt om hverandre, men plutselig så alt ut til å gå fint og vi fikk gått inn til leiligheten. Nå ligger vi nesten oppå hverandre for å vise hvor glad vi er i hverandre:) Kathrine kommer snart, og vi gleder oss til en koselig hundeuke.

Sola skinner, og jeg har en fiin dag. Uten at det nødvendigvis har noen sammenheng. For sev om jeg er fullstendig klar over at jeg tilhører samme sammenheng som resten av menneskene der ute føler jeg faktisk ikke at jeg henger sammen. Jeg er ikke kun en del. Ikke engang to, tre eller fire. Jeg er delt opp i mange, og bitene passer ikke sammen. Jeg pleier å fordrive tiden med å tilpasse bitene og prøve å pussle meg sammen, men det som er så spesielt med denne dagen er at jeg faktisk ikke gidder. Jeg kan godt bare være i tusen deler, det bryr meg ikke. Jeg gidder ikke engang å finne fram verktøyet som må til for å feste tankene fast i hodet og det gjør ikke noe. Jeg trenger ikke tenke klart og klarer meg fint selv med både en og to skruer løse.

så det så.

skjønner dere?

Jeg blir kalt manisk. Jeg blir kalt psykotisk. Jeg kjenner ikke igjen meg selv. Kjenner ikke igjen ansiktene som taler. Ting går fort, innimellom for fort. Og plutselig er jeg her igjen. Innlagt på rom 201. Jeg føler meg ikke helt for meg selv, men like fullt alene. Var den psykiatriske sykepleieren "min" som fikk meg hit. Jeg var ikke glad for innleggelsen. Men jeg er glad jeg har henne. Jeg føler at hun bryr seg, føler at hun vil meg godt. Selv vet jeg ikke hva jeg vil meg. Hva jeg vil med livet mitt eller hvordan jeg ønsker fremtiden skal være. Jeg tenker kortsiktig, jeg har ikke sjans til annet. Men det er greit.


SKJØNNER DERE?

Kjære psykose
du som lyver folk onde
forstår du
at jeg ikke er mer sinnssyk
enn du gjør meg?

Kjære nevrose
drapsmannen som tar livet av gleden
forstår du
at jeg ennå ikke
er trygg på min angst?

Kjære hjelpeapperat
dere som kaller meg syk
forstår dere
at galskapen
er det friskeste jeg har?

Kjære behandler
du som holder håpet så stødig
forstår du
at du redder meg når du skjermer lyset
jeg er i ferd med å blåse ut?

Kjære, kjære mamma og pappa
dere som ga meg liv og kropp
forstår dere
at jeg ville druknet i eget blod
om jeg ikke hadde dere?

Kjære min søster
gode venn og støttespiller
forstår du
at du hjelper meg stå oppreist
selv når jeg ligger?

Kjære venner
dere som ler meg blid
forstår dere
at jeg setter pris på
at dere maler hjertet mitt rødt?

Blomst uten kronblader

du kidnapper livet mitt,
forfører kroppen
og leker gjemsel med livet

uten å ennse
at jeg er som en uvannet blomst
ribbet for kronblader

elsker
elsker ikke

for mine tanker
er dine ord
og min underbevissthet
er din

jeg prøver så hardt
å være meg selv

men ender alltid opp som deg

skriverier

Modige var tårene
der de trillet nedover kinnet
uten å skrike
i det de traff bakken

Modig var latteren
der den trillet utover svaberget
uten flauhet
i det ekkoet traff fjellveggen

Modig var deres eier
der hun delte sorger og gleder
uten å vike blikket
i det sladderen traff hjertet

----------

Du spør meg hvorfor jeg gråter

og jeg sier
at jeg er som en åpen bok
og ber deg lese meg

Du fnyser
og svarer at jeg i så fall er en veldig dårlig en

før du lukker meg

svak

Innlagt -igjen. Jeg er svak nå. Svakere enn på lenge. Prøver å gi inntrykk av at jeg er sterk, og på mange måter er jeg vel det også. Jeg ser ting ikke andre gjør og lytter til stemmer de ikke hører. De vil meg godt, sier de. Selv føler jeg meg forfulgt. Det skal ikke alltid være greit å være meg, uansett hvilken verden jeg tilhører. Alt er kaos rundt meg.. Jeg er fjern til tider. Ganske ofte om dagen. Det er ikke lett å få tak i alt som skjer når når døde menneser henger i taket og stemmene plager meg. Jeg er ikke direkte redd i dag, men jeg er langt unna rolig og avslappet. Jeg er sint. Sint og frustrert. Sør meg ikke om hvorfor, for jeg orker ikke forklare. Usj

meg?

Plutselig gikk det opp for meg at jeg ikke kjenner meg selv eller vet hvem jeg er. Alt som knytter meg til meg selv er navnet: Martine. Jeg ønsker ikke bli kjent med henne heller. Ønsker ikke være syk som henne, ønsker ikke psyken hennes. Hun er et vrak. I allefall tror jeg det. Men jeg vet også at hun er sterk. Hun måker seg gjennom den høye snøen,og lager sin egen sti. Finner sine egne veier og rasteplasser. Hun kjemper seg opp de digreste fjell, og når hun er der oppe legger hun lysten til å hoppe til side. Hun er ikke suicidal. Hun sliter, men er glad i livet. Hun tenker stort sett optimistisk. Men i de siste dagene har hun dessverre følt seg ensom, jeg følt meg ensom.

sterk

Jeg har det bedre i dag. Sola står ikke på himmelen, men varm er jeg likevel. Ære være panelovnen. Månen lyser ikke for meg om natta lenger, men lys har jeg likevel. Ære være lampa. Jeg er optimistisk i dag. Besøket gikk veldig fint, og jeg er i mye bedre form. Stresset i går gjorde meg helt tullerusk, men jeg kjemper tilbake og renser meg selv fra alt det negative.

Jeg har kommet fram til at alle som sier de er glad i meg faktisk er det. Eller i hverthall håper jeg det. Det er så lite som skal til for å vippe meg av pinnen. Jeg er ustabil, men prøver å roe nervene etter beste evne.

Jeg har funnet ut at jeg klarer meg så godt som mulig med de plagene jeg har. Jeg er sterkere enn først antatt..

ensom

Jeg er ensom i dag. Får et besøk i morra som jeg grer meg til. Føler at alt rundt meg er tåkete, at jeg befinner meg i en annen dimensjon. Prøvd å få tak i noen å være sammen med i dag, uten å lykkes. Har det fælt akkurat nå. Hare lyst å skrike at jeg hater livet, men jeg gjør ikke det. Ikke hater jeg det heller. Jeg er bare så sykt sliten og lei. Gått flere turer i dag, men finner ikke roen da heller. Jeg har lyst å gi opp, men gjør ikke det heller. Jeg må være sterk. Og tøff. Tøffere enn toget. skulle bare ønske jeg ikke var alene akkurat nå. Men det går bra, det gjør alltid det.