Hatt besøk av ei venninne og bikkja hennes, og det var hyggelig. Den vakre blandingstispa, Frøya ble igjen da hun dro og tusler rundt i rommet. Det var litt vemodig når matmor dro, men med mye lek, kos og oppmuntrende ord klarte jeg visst å kle meg ut som en fristende pølsebit. Vi løp, lo og gråt om hverandre, men plutselig så alt ut til å gå fint og vi fikk gått inn til leiligheten. Nå ligger vi nesten oppå hverandre for å vise hvor glad vi er i hverandre:) Kathrine kommer snart, og vi gleder oss til en koselig hundeuke.
Sola skinner, og jeg har en fiin dag. Uten at det nødvendigvis har noen sammenheng. For sev om jeg er fullstendig klar over at jeg tilhører samme sammenheng som resten av menneskene der ute føler jeg faktisk ikke at jeg henger sammen. Jeg er ikke kun en del. Ikke engang to, tre eller fire. Jeg er delt opp i mange, og bitene passer ikke sammen. Jeg pleier å fordrive tiden med å tilpasse bitene og prøve å pussle meg sammen, men det som er så spesielt med denne dagen er at jeg faktisk ikke gidder. Jeg kan godt bare være i tusen deler, det bryr meg ikke. Jeg gidder ikke engang å finne fram verktøyet som må til for å feste tankene fast i hodet og det gjør ikke noe. Jeg trenger ikke tenke klart og klarer meg fint selv med både en og to skruer løse.
så det så.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar