to opplevelser, samme sak

Jeg visste ikke hva jeg skulle tro der du kom ridende gjennom luften på pegasusen din og fortalte meg at jorda var vakker også fra utsiden. Du hadde alltid trodd på de gode tingene. Alltid forsøkt å overbevise meg om at verden var god. Jeg hadde forsøkt å motbevise det etter beste evne. Snakket om klimakrise og arbeidledighet, vist deg forferdelige krigsbilder og informert om sultne barn i Afrika når du ikke spiste opp all maten din. Jeg hadde forsøkt å vise deg hvordan livet hang sammen, gang på gang, men du så visst bare hva du ville se. Du snakket om kjærlighet og vennskap, vakker natur og grønne skoger. Du kunne vært en god eventyrforteller, hadde du bare ikke erstattet alle trollene med gode hjelpere. Like så  kunne du vært en flott foredragsholder, hadde det bare vært snev av sannhet i ordene dine. Den simple positiviteten din sluttet aldri å forundre meg. Der jeg så tunge trapper så du en velfungerende heis. Vi hadde ofte kranglet. Du hadde kjempet for å nå lyset, jeg hadde tviholdt på det mørke. Men vi hadde da støttet hverandre også, vi hadde stått sammen i alle kamper. ”Motgang gjør en sterk”, hadde du sagt. ”Tiden leger ingen sår” hadde jeg svart.

Jeg var glad i deg den gangen. Men da du nå kom svevende ned på den store, stygge hesten følte jeg bare forrakt. Du hadde sviktet meg den gangen jeg dro av meg huden, rullet meg i salt og slikket egne sår. Du hadde sviktet meg da jeg oppsøkte helvete og du nektet å bli med meg dit. ”jeg kan le og gråte med deg, men egen grav, den får du fikse selv” hadde du sagt og blitt borte. Du visste jeg ikke kunne dø uten deg.  Jeg visste jeg ikke kunne leve uten deg. Du steg høflig av hesten og rakte meg hånden. Jeg ville ikke tilgi