og utviklingen min
stoppet der,
midt i tennåringstrass
og identitetskriser
Du ønsket meg godt,
sa du,
men sannheten var at
ditt intetanende
drepte meg den dagen,
og det
kun fordi
jeg lot deg gjøre det
Du mente kanskje hjelpe,
men ditt sinn
manglet forståelse
og ditt intellektuelle
manglet kunnskap
-Trekk din hjelpende hånd
tilbake, bedreviter
for du eier ikke evnen
til å se det
skjulte
og du har ingen anelse
om hva det vil si
å leve i egen verden
fanget,men med fri fantasi
og tilbaketanker
Redd, paranoid, alene og ensom
mens du skryter
av full kontroll og jordnærhet
finner jeg nisser og troll i stua
du ler
at du ikke gråter
onsdag 22. februar 2012
ikke gi opp
Hun gråter ikke, men jeg vet hun har det vondt. Vondere enn vanlig. Jeg har problemer med å prate ordentlig med henne, føler at hun lever i en helt annen boble enn meg. Hadde vi ikke bodd sammen hadde nok knapt sett henne. Husker noen tider tidligere når hun har hatt det spesielt ille og jeg nesten ikke har fått kontakt. Jeg følte at hun stengte meg ute, men det kan godt hende sannheten heller var at hun stengte seg selv inne. Jeg husker hvor redd jeg var for å miste henne og hvor skjørt jeg tenkte vennskapet kunne være. Jeg tenker ikke det lenger, jeg vet at vennskapet er sterkt, jeg vet at vi er bestevenner over alt. Men jeg er fremdeles redd for å miste henne. Redd hun skal bli borte. Jeg forteller henne at jeg er glad i henne og at hun betyr masse for meg, men jeg tror ikke hun hører ordentlig etter. Det virker i hvert fall ikke som om hun tror meg, og tanken på at hun tror jeg lyver gjør meg trist. For jeg er virkelig glad i henne, hun betyr virkelig alt.
Hun skriker ikke, men jeg hører hva stemmen hadde ønsket å si, hadde den bare klart det. Hadde den bare orket. Stemmen er sliten, orker ikke rope. Hun er like sliten, om ikke mer. Hun er lei av å kjempe og jeg er redd for at hun tenker for mye på døden. Jeg vil ha henne her, i levende live. Jeg er så glad jeg har henne. Glad hun lever. Jeg trenger henne, min beste venninne.
Jeg er redd for at dagen skal komme, den dagen hun både klarer gråte og skrike. Ikke fordi jeg ikke unner henne å få ut følelsen eller at jeg er redd det vil tippe over, men rett og slett fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal klare trøste henne. Jeg skulle ønske jeg visste hvordan, skulle ønske jeg kunne klare å hjelpe henne nå. Jeg vil klemme henne, men hun ser ikke ut som en som ønsker trøst akkurat nå. Jeg håper på å komme nærmere henne, holde henne og klemme. Men jeg er redd hun ikke vil. Jeg er redd hun heller vil gi opp.
Hun ber ikke om hjelp. Hun bærer smerten selv på egne skuldre. Jeg vil ta over, bære litt for henne, men hun tviholder på den. Hun tror hun fortjener den. Hun tror at alt er hennes feil. Tror hun er ond. Hun er verdens beste.
kjære venn,
hør på meg
hør meg
stol på mine ord
jeg er glad i deg
glad i deg
mer enn du tror
hør på meg
hør meg
du er min beste venn
jeg er glad i deg
glad i deg
la meg si det igjen
-GLAD I DEG
--
vennen,
når du står i skyggen
og alt er mørkt og grått
vend deg så mot solen
der finnes faktisk godt..
ikke gi opp!
Hun skriker ikke, men jeg hører hva stemmen hadde ønsket å si, hadde den bare klart det. Hadde den bare orket. Stemmen er sliten, orker ikke rope. Hun er like sliten, om ikke mer. Hun er lei av å kjempe og jeg er redd for at hun tenker for mye på døden. Jeg vil ha henne her, i levende live. Jeg er så glad jeg har henne. Glad hun lever. Jeg trenger henne, min beste venninne.
Jeg er redd for at dagen skal komme, den dagen hun både klarer gråte og skrike. Ikke fordi jeg ikke unner henne å få ut følelsen eller at jeg er redd det vil tippe over, men rett og slett fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal klare trøste henne. Jeg skulle ønske jeg visste hvordan, skulle ønske jeg kunne klare å hjelpe henne nå. Jeg vil klemme henne, men hun ser ikke ut som en som ønsker trøst akkurat nå. Jeg håper på å komme nærmere henne, holde henne og klemme. Men jeg er redd hun ikke vil. Jeg er redd hun heller vil gi opp.
Hun ber ikke om hjelp. Hun bærer smerten selv på egne skuldre. Jeg vil ta over, bære litt for henne, men hun tviholder på den. Hun tror hun fortjener den. Hun tror at alt er hennes feil. Tror hun er ond. Hun er verdens beste.
kjære venn,
hør på meg
hør meg
stol på mine ord
jeg er glad i deg
glad i deg
mer enn du tror
hør på meg
hør meg
du er min beste venn
jeg er glad i deg
glad i deg
la meg si det igjen
-GLAD I DEG
--
vennen,
når du står i skyggen
og alt er mørkt og grått
vend deg så mot solen
der finnes faktisk godt..
ikke gi opp!
søndag 19. februar 2012
gråte blod
jeg trodde aldri jeg kom til å bruke slike tamme klisjeer, men i dag gråter jeg tårer av blod.
du mente at
mitt blod var tynt som vann
og da du smakte på det
syns du det var
utrivelig tåresalt
og sa at du aldri mer
ville bade i min bitterhet
men det betydde lite
for jeg visste
at de fleste selvskadere
ville
Jeg kler meg naken, river av meg huden og ruller meg i salt. Du gjør ikke saken bedre ved å tørke mine tårer med sanpapir. Jeg er redd. Redd for deg, redd for dem, redd for alle, men aller mest for intelligensen min. Jeg er redd for at den er smartere enn meg, at den ikke vil meg godt. Jeg er redd for at intelligensen skal blande seg med fantasien slik den har gjort så mange ganger før. Som de fleste andre, enten de innrømmer det eller ikke, er jeg en liten kontrollfreak. Jeg ønsker å styre meg selv, jeg ønsker å se verden som alle andre. Men jeg gjør ikke det. Jeg ser alt det de ikke ser. Jeg ser ondskapen.
De snakker om jobb og utdannelse, de sier de har et godt liv. De ser kanskje ned på meg, syns kanskje jeg er gal. jeg tror de snakker om meg. Jeg vet hva de tenker om meg. De tror vel ikke jeg hører tankene deres. Jeg hører alt. Jeg er en del av alt, selv om jeg ikke vil.
Jeg ble angrepet i dag. Angrepet av stoler og bord, skap og hyller som kom susende på meg gjennom lufta. Jeg forsøkte å stå, men ble slengt i bakken. Forsøkte og reise meg, men var for svak. Jeg ligger ennå på gulvet. Ligger og gråter blod..
du mente at
mitt blod var tynt som vann
og da du smakte på det
syns du det var
utrivelig tåresalt
og sa at du aldri mer
ville bade i min bitterhet
men det betydde lite
for jeg visste
at de fleste selvskadere
ville
Jeg kler meg naken, river av meg huden og ruller meg i salt. Du gjør ikke saken bedre ved å tørke mine tårer med sanpapir. Jeg er redd. Redd for deg, redd for dem, redd for alle, men aller mest for intelligensen min. Jeg er redd for at den er smartere enn meg, at den ikke vil meg godt. Jeg er redd for at intelligensen skal blande seg med fantasien slik den har gjort så mange ganger før. Som de fleste andre, enten de innrømmer det eller ikke, er jeg en liten kontrollfreak. Jeg ønsker å styre meg selv, jeg ønsker å se verden som alle andre. Men jeg gjør ikke det. Jeg ser alt det de ikke ser. Jeg ser ondskapen.
De snakker om jobb og utdannelse, de sier de har et godt liv. De ser kanskje ned på meg, syns kanskje jeg er gal. jeg tror de snakker om meg. Jeg vet hva de tenker om meg. De tror vel ikke jeg hører tankene deres. Jeg hører alt. Jeg er en del av alt, selv om jeg ikke vil.
Jeg ble angrepet i dag. Angrepet av stoler og bord, skap og hyller som kom susende på meg gjennom lufta. Jeg forsøkte å stå, men ble slengt i bakken. Forsøkte og reise meg, men var for svak. Jeg ligger ennå på gulvet. Ligger og gråter blod..
søndag 12. februar 2012
lillesøster
Jeg tenker tilbake på dagen jeg alltid har tenkt på som den beste dagen i mitt liv, nemlig 2 september 1990. Jeg var fire og et halvt år ung og verdens lykkeligste lille jente. Jeg hadde fått en søster. Mange vil kanskje si at jeg bare har fått det fortalt, men jeg kan godt huske hvordan jeg løp rundt og rundt i huset til mormor og bestefar og sang "jeg har blitt storesøster, jeg har blitt storesøster". Det var stort. Det største som hadde hendt meg.
Søster ble større og vi hadde mye gøy sammen. Hun var (og er)verdens beste søster, men også verdens beste lekekamerat. Med henne kunne jeg snakke om alt, med henne kunne jeg klemme, krangle og le om hverandre. Vi hadde en god oppvekst med foreldre som stilte opp og var glade i oss. Men jeg tror det var søster som sto meg aller nærmest. Vi delte alt og jeg elsket henne. Jeg elsker fremdeles.
Livet mitt har nok alltid vært ganske kaotisk, men det var ikke før i slutten av tennårene alle ble klar over min sykdom. Til da hadde jeg klart å skjule for de fleste, da klarte jeg ikke det mer. Jeg var syk, synlig syk. Jeg vil tro det var vanskelig for lillesøster å plutselig få vite at storesøster var psykisk syk. At alt det jeg gjorde og sa, ikke nødvendigvis var lurt eller riktig. Men hun var der, søster var alltid der, og selv om ting kom litt på avstand var hun min gode venn i all slags vær.
Plutselig var søster voksen. Hun begynte å jobbe, og flyttet etter hvert til sørlandet hvor hun skulle studere. Heldigvis var hun mye hjemme så jeg så mye til henne, min gode, snille søster. Det har vært rart og se henne vokse til, rart å se henne stå på egne ben å klare seg selv. Rart å se lillesøster stor.
Jeg var i syden da jeg fikk nyheten på telefon fra Norge. Hun var gravid, jeg skulle bli tante. Det kom som et sjokk, et fantastisk sjokk. Og jeg var så glad at jeg nærmest hoppet i senga. Jeg tenkte mye på babyen framover og gledet meg enormt. Enda større var gleden da det viste seg å være to av dem..
17 januar var datoen, 17 januar 2012. Lykkedagen da prinsen og prinsessa kom til verden. De nydeligste små babyene man kan tenke seg.
Grunnen til at jeg skriver dette var at jeg i går fikk et spørsmål om hvem i verden jeg beundrer mest, og jeg trengte ikke tenke over det en gang, for selvfølgelig er det henne, min aller kjæreste lillesøster.
Søster ble større og vi hadde mye gøy sammen. Hun var (og er)verdens beste søster, men også verdens beste lekekamerat. Med henne kunne jeg snakke om alt, med henne kunne jeg klemme, krangle og le om hverandre. Vi hadde en god oppvekst med foreldre som stilte opp og var glade i oss. Men jeg tror det var søster som sto meg aller nærmest. Vi delte alt og jeg elsket henne. Jeg elsker fremdeles.
Livet mitt har nok alltid vært ganske kaotisk, men det var ikke før i slutten av tennårene alle ble klar over min sykdom. Til da hadde jeg klart å skjule for de fleste, da klarte jeg ikke det mer. Jeg var syk, synlig syk. Jeg vil tro det var vanskelig for lillesøster å plutselig få vite at storesøster var psykisk syk. At alt det jeg gjorde og sa, ikke nødvendigvis var lurt eller riktig. Men hun var der, søster var alltid der, og selv om ting kom litt på avstand var hun min gode venn i all slags vær.
Plutselig var søster voksen. Hun begynte å jobbe, og flyttet etter hvert til sørlandet hvor hun skulle studere. Heldigvis var hun mye hjemme så jeg så mye til henne, min gode, snille søster. Det har vært rart og se henne vokse til, rart å se henne stå på egne ben å klare seg selv. Rart å se lillesøster stor.
Jeg var i syden da jeg fikk nyheten på telefon fra Norge. Hun var gravid, jeg skulle bli tante. Det kom som et sjokk, et fantastisk sjokk. Og jeg var så glad at jeg nærmest hoppet i senga. Jeg tenkte mye på babyen framover og gledet meg enormt. Enda større var gleden da det viste seg å være to av dem..
17 januar var datoen, 17 januar 2012. Lykkedagen da prinsen og prinsessa kom til verden. De nydeligste små babyene man kan tenke seg.
Grunnen til at jeg skriver dette var at jeg i går fikk et spørsmål om hvem i verden jeg beundrer mest, og jeg trengte ikke tenke over det en gang, for selvfølgelig er det henne, min aller kjæreste lillesøster.
Abonner på:
Innlegg (Atom)