I dag skal du få tillatelse til å puste

Du gråter lydløst. Jeg hører deg likevel. Lyden av salt vann som aldri treffer hodeputa gjør meg gal. Febrilsk leter jeg fram "sov i ro" proppene og presser dem så langt inn i ørene som mulig. Jeg hører deg likevel. Like lydløst som alltid. Jeg vet jeg burde føle smerte, ha vondt langt inne i meg, men jeg har ikke det. Samvittigheten plager meg ikke nevneverdig. Du vet veldig godt at du er min fange, der du ligger tett, tett inntil meg og tigger om trøst og frigjørelse. Men jeg enser ikke de usynlige tårene dine. Jeg elsker deg for å ligge der på madrassen, helt musestille. Jeg elsker deg.

Jeg kan ikke se håpet i øynene dine lenger. De er tomme. Før kunne jeg hvertfall  se håpet i øynene dine hver gang jeg åpnet hjertedøra på gløtt og tittet inn. -kanskje, kanskje glemmer hun å låse døra etter seg, tenkte du, men innerst inne visste du like godt som meg at den har smekklås. Nå vet jeg ikke hva du tenker. Det er kaldt mellom oss. Jeg vet ikke om du noen gang var glad i meg, eller om du vil bli det i det hele tatt, men det bryr meg ikke. Jeg eier deg, du er min.

Jeg er sliten. Sliten av å høre den evigvarige gråten som befinner seg dypt inne i deg, men som ikke slippes ut. Du har ikke fått lov til å gråte. Jeg snur meg mot deg, ser deg inn i øynene, de er døde. Jeg stryker deg over kinnet. Du er kald. "I dag elskede, i dag skal du få tillatelse til å puste," hvisker jeg og legger meg om mulig enda tettere inntil deg. Jeg føler ikke pusten din. Du er borte. Jeg tar meg selv i å smelte inn i deg, bli borte inni deg, forsvinne med den siste surklinga.

Jernet gnisses hardt mot håndleddet, neste dag er  jeg i varetekt.

ballonger

Solen skinner på utsiden av vinduet. Innenfor regner det ballonger. Noen store, noen små. Noen lange, mange runde. Noen med luft, andre med brannfarlige gasser. De er vakre der de svever rundt i rommet i alle regnbuens farger. Jeg tenker at jeg lever i en flott og fargerik verden, men før jeg rekker tenke tanken ferdig begynner ballongene å sprekke, en etter en. Jeg skvetter så jeg hopper og slår hodet i taket, før jeg omsider lander på gulvet igjen. Jeg holder meg for ørene og kniper øynene sammen i håp om å klare stenge hendelsen ute. Jeg lykkes ikke og bestemmer meg for å gå ut i sola i stedet. Den er kanskje varmere enn jeg liker, men er i hvertfall mer stabil.

skjelv

Jeg lurer på hvordan jeg skal klare å ta en dag av gangen når tusenvis kommer samtidig, og hvordan jeg skal rekke å bygge opp livet mellom hvert jordskjelv.

Skjelvene er store nå. jeg skulle ønske jorden åpnet seg slik at jeg kunne bli borte i sprekkene. I stedet står jeg på ytterst på stupet og vet at jeg kun er ett skritt fra å sveve. Tanken skremmer meg. Tanken betrygger meg. Tankene gjør meg gal. Jeg vet ikke hvor jeg har meg selv. I det ene øyeblikket virker lommelykten og jeg tenker at alt skal ordne seg, og i det andre går den tom for batterier og alt blir helt svart. Jeg syns ikke jeg gjør annet enn å skifte de batteriene og å bekymre meg for at batteripakken snart skal bli tom. Det er langt å gå til nærmeste batteributikk og jeg vet ikke om jeg orker. Noen ganger skulle jeg ønske at noen kjørte meg dit. Selv om det kanskje ville være en bjørnetjeneste ville jeg i hvert fall beholdt lyset litt lenger.

Alt føles håpløst. Jeg tenker tanker jeg ikke har tenkt på årevis. Framover-tankene er borte, stjålet eller mistet, ikke vet jeg. Uansett er tilbake-tankene alt jeg har igjen. Jeg sitter fast i fortiden. Heldigvis kan jeg kanskje si, for akkurat nå føles det som om jeg ikke har noen framtid. Jeg vet ikke hva som er best. Vonde minner eller ingen minner. Det har jo vært masse godt i livet mitt, jeg må ikke glemme alt det. Familien min, og mine nærmeste venner. Hvordan ville de reagere om jeg falt ned i sprekken og forsvant i jorda? Jeg klamrer meg fast til tanken om at de ville savnet meg, at jeg ikke kan gjøre det mot dem. Men innerst inne vet jeg at de ville klart seg. Egentlig er jeg jo bare en skarve maur i en diger maurtuve. Jeg har så innmari lyst til å være dronninga, sjefsmauren, men jeg er ikke engang arbeideren.

Jeg er sliten av å klamre meg til bakken hver gang tyngdekraften oppheves. Jeg er sliten av å se verden gjennom så grumsete briller at jeg ikke klarer se hvor jeg befinner meg. Jeg er sliten av å lete etter virkeligheten som gjemmer seg bak fantasien. Men jeg biter meg fast. En dag kan jeg sette meg ned i sofaen og hvile trygt. En vakker dag.

bobla

Jeg lever i en boble. I en skinnende, fargerik boble med lukt av zalo. Størrelsen på bobla varierer, alt ettersom hvor mye eller hardt du blåser meg opp. Noen ganger har jeg god plass, andre ganger sitter jeg så trangt at det er umulig å bevege seg. Akkurat i dag har du nok spart på lufta. Jeg sitter krøllet sammen inni bobla mi uten mulighet til å strekke eller utfolde meg. Det er på slike dager at jeg ikke har mulighet til å skrive selv, men må be fingrene mine gjøre det for meg. De lystrer som regel også, så det pleier ikke være noe problem.

munnen skriker hemmelighetene høyt
og lyver sannheten fram

du klarer ikke se nyansene av ingenting

jeg svelger fargene
og forsøker se ut som et menneske