Du gråter lydløst. Jeg hører deg likevel. Lyden av salt vann som aldri treffer hodeputa gjør meg gal. Febrilsk leter jeg fram "sov i ro" proppene og presser dem så langt inn i ørene som mulig. Jeg hører deg likevel. Like lydløst som alltid. Jeg vet jeg burde føle smerte, ha vondt langt inne i meg, men jeg har ikke det. Samvittigheten plager meg ikke nevneverdig. Du vet veldig godt at du er min fange, der du ligger tett, tett inntil meg og tigger om trøst og frigjørelse. Men jeg enser ikke de usynlige tårene dine. Jeg elsker deg for å ligge der på madrassen, helt musestille. Jeg elsker deg.
Jeg kan ikke se håpet i øynene dine lenger. De er tomme. Før kunne jeg hvertfall se håpet i øynene dine hver gang jeg åpnet hjertedøra på gløtt og tittet inn. -kanskje, kanskje glemmer hun å låse døra etter seg, tenkte du, men innerst inne visste du like godt som meg at den har smekklås. Nå vet jeg ikke hva du tenker. Det er kaldt mellom oss. Jeg vet ikke om du noen gang var glad i meg, eller om du vil bli det i det hele tatt, men det bryr meg ikke. Jeg eier deg, du er min.
Jeg er sliten. Sliten av å høre den evigvarige gråten som befinner seg dypt inne i deg, men som ikke slippes ut. Du har ikke fått lov til å gråte. Jeg snur meg mot deg, ser deg inn i øynene, de er døde. Jeg stryker deg over kinnet. Du er kald. "I dag elskede, i dag skal du få tillatelse til å puste," hvisker jeg og legger meg om mulig enda tettere inntil deg. Jeg føler ikke pusten din. Du er borte. Jeg tar meg selv i å smelte inn i deg, bli borte inni deg, forsvinne med den siste surklinga.
Jernet gnisses hardt mot håndleddet, neste dag er jeg i varetekt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar