skjelv

Jeg lurer på hvordan jeg skal klare å ta en dag av gangen når tusenvis kommer samtidig, og hvordan jeg skal rekke å bygge opp livet mellom hvert jordskjelv.

Skjelvene er store nå. jeg skulle ønske jorden åpnet seg slik at jeg kunne bli borte i sprekkene. I stedet står jeg på ytterst på stupet og vet at jeg kun er ett skritt fra å sveve. Tanken skremmer meg. Tanken betrygger meg. Tankene gjør meg gal. Jeg vet ikke hvor jeg har meg selv. I det ene øyeblikket virker lommelykten og jeg tenker at alt skal ordne seg, og i det andre går den tom for batterier og alt blir helt svart. Jeg syns ikke jeg gjør annet enn å skifte de batteriene og å bekymre meg for at batteripakken snart skal bli tom. Det er langt å gå til nærmeste batteributikk og jeg vet ikke om jeg orker. Noen ganger skulle jeg ønske at noen kjørte meg dit. Selv om det kanskje ville være en bjørnetjeneste ville jeg i hvert fall beholdt lyset litt lenger.

Alt føles håpløst. Jeg tenker tanker jeg ikke har tenkt på årevis. Framover-tankene er borte, stjålet eller mistet, ikke vet jeg. Uansett er tilbake-tankene alt jeg har igjen. Jeg sitter fast i fortiden. Heldigvis kan jeg kanskje si, for akkurat nå føles det som om jeg ikke har noen framtid. Jeg vet ikke hva som er best. Vonde minner eller ingen minner. Det har jo vært masse godt i livet mitt, jeg må ikke glemme alt det. Familien min, og mine nærmeste venner. Hvordan ville de reagere om jeg falt ned i sprekken og forsvant i jorda? Jeg klamrer meg fast til tanken om at de ville savnet meg, at jeg ikke kan gjøre det mot dem. Men innerst inne vet jeg at de ville klart seg. Egentlig er jeg jo bare en skarve maur i en diger maurtuve. Jeg har så innmari lyst til å være dronninga, sjefsmauren, men jeg er ikke engang arbeideren.

Jeg er sliten av å klamre meg til bakken hver gang tyngdekraften oppheves. Jeg er sliten av å se verden gjennom så grumsete briller at jeg ikke klarer se hvor jeg befinner meg. Jeg er sliten av å lete etter virkeligheten som gjemmer seg bak fantasien. Men jeg biter meg fast. En dag kan jeg sette meg ned i sofaen og hvile trygt. En vakker dag.