brutt kontakt

Det var jeg
som brøt kontakten
ved å dra den ut av adapteren

strømmen av dine ord
ditt vennskap
ble borte

og kulden bet seg fast
lyspærene slokket
og alt ble svart

Det var jeg
som brøt kontakten
og kortslutta

takk for at jeg får stikke den inn igjen

unnskyld

jeg skulle ønske
jeg ikke hadde forlatt deg
der ute alene
i sandkassa med tomme bøtter
og kattepiss
og at jeg hadde beskyttet deg
for sinte måkers avføring

jeg skulle ønske
jeg ikke hadde forlatt deg
der ute alene
i sterk kuling uten vindklær
eller mat
du kunne livnære deg av

tilgi meg

så skal jeg forsiktig
hjelpe deg av
med heldressen og cherroxene
og ta deg med inn

jeg skulle ønske
jeg ikke hadde forlatt deg
der ute alene

Fri som en fuglunge

"eg sa
det var di
skuld
at eg
gjekk på trynet
endå eg eigentleg
visste
at det var eg
som spente
bein på meg sjølv..."

Jeg er fri i dag. Jeg er fugleungen på redet du ser ut fra kjøkkenvinduet. Den som bare lengter og lyster etter å ufolde seg, fly til himmels og nyte fugleperspektivet. Jeg har egentlig aldri likt ovenifra og ned holdninger, men akkurat nå elsker jeg å se ned på verden. Føle meg liten, men høyt oppe. Og vingene vil dannes riktig, fjærene vil komme. Jeg ser håp i dag!

En av alle

Jeg følger med i mengden. Plutselig er jeg en del av den. Jeg vet ikke egentlig om jeg vil det, men tror ikke at jeg ikke har noe valg. Antakelig må jeg bare venne meg til å være en del av alle, selv om jeg så gjerne helst skulle vært Martine, og bare Martine. Jeg trøster meg med at du også er en del av alle. Du, og han og hun, og de der borte. Vi er alle en del av alle og vi kan alle kalles "vi" og ikke "jeg".
-Men vi alle er enkeltindivider, ville du muligens sagt og påpekt at vi alle er unike. Jeg ville nok bare sett dumt på deg og latt være å uttale meg.

Mitt eget jeg er bygget av de viktigste byggestenene, nemlig følelser. Jeg hater det, jeg hater det, men har innsett at det stemmer. Kanskje ikke i morgen eller i overimorgen, men hvert fall akkurat nå.

Vel, ble mye kaos det her, så avslutter mens leken ennå er god:P

så det så.

Hatt besøk av ei venninne og bikkja hennes, og det var hyggelig. Den vakre blandingstispa, Frøya ble igjen da hun dro og tusler rundt i rommet. Det var litt vemodig når matmor dro, men med mye lek, kos og oppmuntrende ord klarte jeg visst å kle meg ut som en fristende pølsebit. Vi løp, lo og gråt om hverandre, men plutselig så alt ut til å gå fint og vi fikk gått inn til leiligheten. Nå ligger vi nesten oppå hverandre for å vise hvor glad vi er i hverandre:) Kathrine kommer snart, og vi gleder oss til en koselig hundeuke.

Sola skinner, og jeg har en fiin dag. Uten at det nødvendigvis har noen sammenheng. For sev om jeg er fullstendig klar over at jeg tilhører samme sammenheng som resten av menneskene der ute føler jeg faktisk ikke at jeg henger sammen. Jeg er ikke kun en del. Ikke engang to, tre eller fire. Jeg er delt opp i mange, og bitene passer ikke sammen. Jeg pleier å fordrive tiden med å tilpasse bitene og prøve å pussle meg sammen, men det som er så spesielt med denne dagen er at jeg faktisk ikke gidder. Jeg kan godt bare være i tusen deler, det bryr meg ikke. Jeg gidder ikke engang å finne fram verktøyet som må til for å feste tankene fast i hodet og det gjør ikke noe. Jeg trenger ikke tenke klart og klarer meg fint selv med både en og to skruer løse.

så det så.