meg?

Plutselig gikk det opp for meg at jeg ikke kjenner meg selv eller vet hvem jeg er. Alt som knytter meg til meg selv er navnet: Martine. Jeg ønsker ikke bli kjent med henne heller. Ønsker ikke være syk som henne, ønsker ikke psyken hennes. Hun er et vrak. I allefall tror jeg det. Men jeg vet også at hun er sterk. Hun måker seg gjennom den høye snøen,og lager sin egen sti. Finner sine egne veier og rasteplasser. Hun kjemper seg opp de digreste fjell, og når hun er der oppe legger hun lysten til å hoppe til side. Hun er ikke suicidal. Hun sliter, men er glad i livet. Hun tenker stort sett optimistisk. Men i de siste dagene har hun dessverre følt seg ensom, jeg følt meg ensom.