Nok en dag jeg ikke vet hvor jeg har meg selv. Usikker, sint, frustrert. For ikke å glemme lei. Lei av måten livet åler seg avsted på, som en giftig huggorm. Jeg er ikke direkte redd den,men jeg kan overhodet ikke fordra den.Jeg kunne heller tenke meg at livet hoppet bortover som en frosk, men kanskje aller helst flyvende som fuglen. Jeg har så mange tanker. Og tankene byr på så mange utfordringer jeg ikke vet om jeg er villig til å forsøke meg på. Men men, hvem sa vel at livet var lett? Noen glemte hvertfall å fortelle meg om alle tornene jeg ville møte når jeg dengang skulle danse på røde roser. Men noe har jeg lært av det; Jeg skal aldri mer danse!
Jeg vet at begge mine beste venninner sliter og har det vondt. Det plager meg at jeg ikke klarer hjelpe. Jeg er så glad i dem. Savner dem begge. Håper det ordner seg. Med alt.
Love you, Martymor.
SvarSlettJeg skjønner at du har det tøft nå? Fortsatt ikke hjemme? Jeg er hjemme igjen. Forhåpentligvis ikke for så lenge, jeg er så lei av å hangle og slite med fysikken og gå glipp av skolen, men jeg blir her til jeg blir ordentlig frisk.
nope. er der ennå. tøffe tider, men det kommer seg vel. skjønner det er fælt å hangle som du gjør nå. håper du kommer deg fort. krysser fingre og tær for det. glad i deg
SvarSlett