Jeg gråter ikke. Øynene mine er tørre, og under øyelokkenet ligger det grovt sandpapir som svir og skraper opp øyeeplet hver gang jeg blunker. Jeg tar på meg linsene. Det hjelper litt, men selv om jeg vet det er kortvarig priser jeg meg lykkelig over den lille tiden jeg faktski klarer å se rundt meg. Jeg forter meg. Lar øynene gli dit de selv vil i full visshet over at de ser etter det samme som meg. Nemlig DEG. Jeg har ikke sett deg på lenge. Jeg savner deg. Jeg er redd fr deg. jeg vet at du har det vondt. Du tar nesten ikke kontak, og når du gjør det er det kun meldinger om at du er glad i meg. Tusen takk, vil jeg si. Jeg er enormt glad i deg også. Likevel haadde jeg ønset meg mer. Jeg ønsker å snakke vanlig med deg. Være sammen med deg, finne på ting. Tankene mine sier at du gjemmer deg for meg, og det gjør meg trist. Antakegvis er det ikke sånn heller. Men når jeg ikke hører fra deg gir det rom for slike tanker. De opptar bare tomrommet etter deg. Skjønner du ikke at Jeg trenger deg? Skjønner du ikke at jeg er glad i deg?
synet blir slørete igjen, og jeg lurer på om jeg har flere linser å bytte til.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar