skjønner dere?

Jeg blir kalt manisk. Jeg blir kalt psykotisk. Jeg kjenner ikke igjen meg selv. Kjenner ikke igjen ansiktene som taler. Ting går fort, innimellom for fort. Og plutselig er jeg her igjen. Innlagt på rom 201. Jeg føler meg ikke helt for meg selv, men like fullt alene. Var den psykiatriske sykepleieren "min" som fikk meg hit. Jeg var ikke glad for innleggelsen. Men jeg er glad jeg har henne. Jeg føler at hun bryr seg, føler at hun vil meg godt. Selv vet jeg ikke hva jeg vil meg. Hva jeg vil med livet mitt eller hvordan jeg ønsker fremtiden skal være. Jeg tenker kortsiktig, jeg har ikke sjans til annet. Men det er greit.


SKJØNNER DERE?

Kjære psykose
du som lyver folk onde
forstår du
at jeg ikke er mer sinnssyk
enn du gjør meg?

Kjære nevrose
drapsmannen som tar livet av gleden
forstår du
at jeg ennå ikke
er trygg på min angst?

Kjære hjelpeapperat
dere som kaller meg syk
forstår dere
at galskapen
er det friskeste jeg har?

Kjære behandler
du som holder håpet så stødig
forstår du
at du redder meg når du skjermer lyset
jeg er i ferd med å blåse ut?

Kjære, kjære mamma og pappa
dere som ga meg liv og kropp
forstår dere
at jeg ville druknet i eget blod
om jeg ikke hadde dere?

Kjære min søster
gode venn og støttespiller
forstår du
at du hjelper meg stå oppreist
selv når jeg ligger?

Kjære venner
dere som ler meg blid
forstår dere
at jeg setter pris på
at dere maler hjertet mitt rødt?

Blomst uten kronblader

du kidnapper livet mitt,
forfører kroppen
og leker gjemsel med livet

uten å ennse
at jeg er som en uvannet blomst
ribbet for kronblader

elsker
elsker ikke

for mine tanker
er dine ord
og min underbevissthet
er din

jeg prøver så hardt
å være meg selv

men ender alltid opp som deg

skriverier

Modige var tårene
der de trillet nedover kinnet
uten å skrike
i det de traff bakken

Modig var latteren
der den trillet utover svaberget
uten flauhet
i det ekkoet traff fjellveggen

Modig var deres eier
der hun delte sorger og gleder
uten å vike blikket
i det sladderen traff hjertet

----------

Du spør meg hvorfor jeg gråter

og jeg sier
at jeg er som en åpen bok
og ber deg lese meg

Du fnyser
og svarer at jeg i så fall er en veldig dårlig en

før du lukker meg

svak

Innlagt -igjen. Jeg er svak nå. Svakere enn på lenge. Prøver å gi inntrykk av at jeg er sterk, og på mange måter er jeg vel det også. Jeg ser ting ikke andre gjør og lytter til stemmer de ikke hører. De vil meg godt, sier de. Selv føler jeg meg forfulgt. Det skal ikke alltid være greit å være meg, uansett hvilken verden jeg tilhører. Alt er kaos rundt meg.. Jeg er fjern til tider. Ganske ofte om dagen. Det er ikke lett å få tak i alt som skjer når når døde menneser henger i taket og stemmene plager meg. Jeg er ikke direkte redd i dag, men jeg er langt unna rolig og avslappet. Jeg er sint. Sint og frustrert. Sør meg ikke om hvorfor, for jeg orker ikke forklare. Usj

meg?

Plutselig gikk det opp for meg at jeg ikke kjenner meg selv eller vet hvem jeg er. Alt som knytter meg til meg selv er navnet: Martine. Jeg ønsker ikke bli kjent med henne heller. Ønsker ikke være syk som henne, ønsker ikke psyken hennes. Hun er et vrak. I allefall tror jeg det. Men jeg vet også at hun er sterk. Hun måker seg gjennom den høye snøen,og lager sin egen sti. Finner sine egne veier og rasteplasser. Hun kjemper seg opp de digreste fjell, og når hun er der oppe legger hun lysten til å hoppe til side. Hun er ikke suicidal. Hun sliter, men er glad i livet. Hun tenker stort sett optimistisk. Men i de siste dagene har hun dessverre følt seg ensom, jeg følt meg ensom.

sterk

Jeg har det bedre i dag. Sola står ikke på himmelen, men varm er jeg likevel. Ære være panelovnen. Månen lyser ikke for meg om natta lenger, men lys har jeg likevel. Ære være lampa. Jeg er optimistisk i dag. Besøket gikk veldig fint, og jeg er i mye bedre form. Stresset i går gjorde meg helt tullerusk, men jeg kjemper tilbake og renser meg selv fra alt det negative.

Jeg har kommet fram til at alle som sier de er glad i meg faktisk er det. Eller i hverthall håper jeg det. Det er så lite som skal til for å vippe meg av pinnen. Jeg er ustabil, men prøver å roe nervene etter beste evne.

Jeg har funnet ut at jeg klarer meg så godt som mulig med de plagene jeg har. Jeg er sterkere enn først antatt..

ensom

Jeg er ensom i dag. Får et besøk i morra som jeg grer meg til. Føler at alt rundt meg er tåkete, at jeg befinner meg i en annen dimensjon. Prøvd å få tak i noen å være sammen med i dag, uten å lykkes. Har det fælt akkurat nå. Hare lyst å skrike at jeg hater livet, men jeg gjør ikke det. Ikke hater jeg det heller. Jeg er bare så sykt sliten og lei. Gått flere turer i dag, men finner ikke roen da heller. Jeg har lyst å gi opp, men gjør ikke det heller. Jeg må være sterk. Og tøff. Tøffere enn toget. skulle bare ønske jeg ikke var alene akkurat nå. Men det går bra, det gjør alltid det.