meningsløse tanker

Noen ganger lurer jeg på slike uvesentlige, meningsløse ting som hvorfor jeg er til og hva som er meningen med livet. Jeg funderer på ting som hvorfor jeg er meg og du er deg. Interessant spørsmål, sier du og messer om ytre faktorer som oppvekst, venner og familie. Idioti, svarer jeg og regner med at du forstår hva jeg mener. Jeg tenker på hvordan livet vil se ut om ti år og på hva som skjer etter døden. Noen ganger tenker jeg på slike uvesentlig, meningsløse ting. Men bare noen ganger.

Hverdagen går med på å snike seg rundt i redsel for å bli oppdaget eller å løpe fra alle morderne rundt om. Vel, 100prosent slik er det vel ikke, men både redselen og overlevelseinstinktet er stort. Bortkastet tid, mener de og sier at jeg ikke trenger bruke så mye energi på å holde meg i livet. De sier jeg vil overleve uansett. Jeg vet jeg burde tro dem for å få et bedre liv, men jeg klarer likevel ikke. De har kanskje rett når de sier at livet er for kort til å sløse det bort på å være redd, men jeg er redd for at det skal bli enda kortere dersom jeg ikke er på vakt. Jeg føler meg så dratt mellom to helt forskjellige verdner at jeg er redd for å ryke på midten. Men i kveld skal jeg forsøke å fokusere på det gode i livet, jeg har tross alt hatt en grei dag i dag.

I morra er det perm. Dagene på institusjon er lange.

ingen skjønner

Jeg tror ikke folk forstår hvordan jeg har det. De skjønner ikke hvorfor jeg ikke forstår mitt eget språk. De vet ikke hvor sulten jeg er på livet eller hvorfor jeg blir kvalm og kaster det opp etter at jeg har spist det. De mener at jeg må smake grundigere på livet før jeg svelger. De har vel ikke vett til å si annnet.

Jeg er ganske sikker på at folk ikke forstår hvordan jeg har det. De skjønner ikke hvordan det er å sitte gjemt bak en stol i hjørnet av et rom mens blodige lik regner fra taket. De tenker at det ikke kan være riktig at tyngdekraften er opphevet og at jeg ikke lenger er bundet til jorda. De har vel ikke mot å si noe annet.

jeg er vet at folk ikke forstår hvordan jeg har det. De skjønner ikke alvoret av at jeg ikke klarer finne meg selv i speilet. De tror meg ikke når jeg forteller dem at jeg ikke eksisterer, men kun er en ubetydelig hallusinasjon. De tenker at jeg kun er et menneske. De har vel ikke lov til å si noe annet.

heliumballong

bobla mi har vært stor i det siste. Så stor at jeg har blitt slengt fram og tilbake, rundt og rundt inni den. Jeg føler meg som en heliumballong. jeg flyr mye høyere nå, enn det såpeboblene gjør. Jeg beskuer verden gjennom litt mindre skeptiske øyne enn jeg pleier, og føler meg ganske trygg her oppe. Jeg tenker at ingen vil klare å nå meg her, så høyt og fort som jeg flyr.

"jeg er som en heliumballong
du hele tiden
forsøker stikke hull på

du vil så gjerne
at jeg skal ha beina godt plantet
på jorda

men jeg mangler snor
og fortsetter å sveve"

Egentlig har jeg det ganske så bra nå. Jeg lever i nu`et. Planlegger ikke morgendagen så nøye, og husker ikke så mye av gårsdagen. Jeg trives sånn. Leve her og nå! Som en heliumballong ser jeg verden ovenifra og ned, og jeg trives med fugleperspektivet. Jeg er fri. Flyr og flyr, omtrent uten forpliktelser.

hadde jeg hatt snor ville jeg vært fanget..

angst

angsten
tærer store flekker
på hjerterommet
du utfyller
med spraglende kjærlighet

jeg alltid forsømmer

jeg husker tiden

jeg husker tiden
vi begge trodde vi var verdensmestere
i kommunikasjon
mens vi egentlig
kranglet oss tom for sosiale antenner

det var da irritert morderlatter
forsøkte trøste sippehjertet
og fylle det med lykkegift

jeg husker tiden
vi gråt på hverandres skuldre
og tørket egne tårer
med sandpapir
i stedet for silketørkler

det var da vi ønsket oss hudløse
for å rulle oss i salt
når vi endelig fikk den av

jeg husker tiden
da morderlatter vant
og vi begynte å se løgnene
bak all sannhet
og trodde vi elsket

lakkert

jeg vil ikke bære et forskremt dukkeansikt med lakkerte tårer. Så jeg skraper av lakken, skjærer bort tårene og fikser litt på ansiktsuttrykket og lakkerer på nytt. Jeg kutter bort fettet, putter det i puppene, og vips, så er jeg en barbie. (Ikke at jeg ville være fornøyd da heller. Jeg har aldri likt barbier.)

Egentlig er jeg ikke så misfornøyd heller. Himmelen har vært grå i dag og sola var ikke der for å ønske meg "god morgen" da jeg sto opp. jeg hadde en god morgen likevel. Og en god dag og kveld. Og i morgen begynner livet igjen. Jeg lever ikke helt på søndager har jeg merket. Det burde ikke ha så stor betydning her, for jeg er jo ikke i butikken hver dag uansett. Men det har betydning likevel. Spør meg ikke om hvorfor.

Jeg er sliten. Sliten av å være sliten. Ingenting er så slitsomt som det. Føler meg tiltaksløs. Senga har vært min beste venn den siste tida, og jeg liker ikke det. Men jeg har i hvert fall gått en tur i dag. Det er da noe.

Nå skal jeg hviiile litt. Bombe? neppe. Jeg vil ikke være dukkekropp lakkert til senga. æsj.

i speilet

Jeg kikker igjen bort på jenta i speilet og lurer på hvem hun er.


-er du fremdeles deg?
Spør jeg stille
Og håper du fremdeles finnes

-hvem er du?
Spør du tilbake
Og det går plutselig opp for meg

At jeg ikke er til å kjenne igjen