to opplevelser, samme sak

Jeg visste ikke hva jeg skulle tro der du kom ridende gjennom luften på pegasusen din og fortalte meg at jorda var vakker også fra utsiden. Du hadde alltid trodd på de gode tingene. Alltid forsøkt å overbevise meg om at verden var god. Jeg hadde forsøkt å motbevise det etter beste evne. Snakket om klimakrise og arbeidledighet, vist deg forferdelige krigsbilder og informert om sultne barn i Afrika når du ikke spiste opp all maten din. Jeg hadde forsøkt å vise deg hvordan livet hang sammen, gang på gang, men du så visst bare hva du ville se. Du snakket om kjærlighet og vennskap, vakker natur og grønne skoger. Du kunne vært en god eventyrforteller, hadde du bare ikke erstattet alle trollene med gode hjelpere. Like så  kunne du vært en flott foredragsholder, hadde det bare vært snev av sannhet i ordene dine. Den simple positiviteten din sluttet aldri å forundre meg. Der jeg så tunge trapper så du en velfungerende heis. Vi hadde ofte kranglet. Du hadde kjempet for å nå lyset, jeg hadde tviholdt på det mørke. Men vi hadde da støttet hverandre også, vi hadde stått sammen i alle kamper. ”Motgang gjør en sterk”, hadde du sagt. ”Tiden leger ingen sår” hadde jeg svart.

Jeg var glad i deg den gangen. Men da du nå kom svevende ned på den store, stygge hesten følte jeg bare forrakt. Du hadde sviktet meg den gangen jeg dro av meg huden, rullet meg i salt og slikket egne sår. Du hadde sviktet meg da jeg oppsøkte helvete og du nektet å bli med meg dit. ”jeg kan le og gråte med deg, men egen grav, den får du fikse selv” hadde du sagt og blitt borte. Du visste jeg ikke kunne dø uten deg.  Jeg visste jeg ikke kunne leve uten deg. Du steg høflig av hesten og rakte meg hånden. Jeg ville ikke tilgi

skriverier

STJÅLET BARNDOM

den lille gutten som stod alene
med runde glass
og krøllete hår
hørte alle ord

de sørgmodige øynene
du ikke ville se
men som ruinerte deg for følelser
viket ikke
du visste hva han tenkte
visste hva han følte

vær så snill, sa øynene
la meg være, sa stemmen
selv sa du ikke noe
tom skolesekk
sølepyttsprut
slag og spark

du så hans skrekk
du så hans frykt
du så deg selv
i hans øyne

det var maktfølelse de ville ha
men hans trygghet dere stjal

og du vet

at ikke en gang all verdens anger
kan gi ham barndommen tilbake
---
FUGLEPERSPEKTIV

Jeg så deg
bade i brønnen,
tilsynelatende
kjempe for livet

men da jeg heltemodig
kastet stigen ned
for å hjelpe
nektet du plent
å klatre

det var da
jeg skjønte
at jeg faktisk
stod der oppe
og så ned på deg
---

JEG HÅPER.

jeg håper du kjenner mitt blod
der det pulserer over din kropp
og gjør ansiktet ditt flammerødt

jeg håper du kjenner angsten min
når jeg uventet befinner meg
i din brann

jeg håper du kjenner den kvelende røyken
som siger ut av munnen min
når jeg kysser

jeg håper du kjenner meg
og elsker meg
før jeg blir aske
---
KALDT HJERTE

Hvordan kan du si
at du fryser
når ditt hjerte er varmt?

Fungerer ikke
blodpumpa di
som kroppens indre ovn?

eller er det hennes kropp
ditt hjerte
brenner slik for?
---

UNDERLEGEN

du sa
at jeg
var den største
og mest lysende
stjerna
på himmelen

og at du
bare var
de små partiklene
rundt

og jeg svarte
at du sikkert
var vakker
sett fra annen verden
---
ULYKKE

Jeg kjører
fra grønt til blått
på høye hjul
og dårlig motor

Hjemveien, terapi
er kortere
men på midtveien
kræsjer alt

Mekaniker med sirene
uler til i hvite frakker
beltebruk fort sent
men fremdeles i live

Jeg vil rømme
så gir gass
og kjører på med en øl
---

farger

hun lærer meg
å legge merke til fargenyansene
uten å blande
min svart-hvitt oppfattelse
trist og grå

Den blå boka; 2004

Oppdatering: Jeg heter Martine, jeg er et menneske og jeg lever her på jorda.

Hmm, rart jeg klarte å komme til den konklusjonen når jeg ikke en gang får 4 når jeg regner 2 pluss 2.

Uansett, jeg er faktisk Martine i dag. Og i dag har Martine lest igjennom den siste dagboka hun noen gang har skrevet. Året var 2004 og Martine er helt ut på viddene tankemessig, og det på den mest snusfornuftige måten du kan tenke deg. Min første tanke er at hun der Martine, hun er det noe alvorlig galt med. Hun dyrker jo galskapen så nøye at man nesten skulle tro den ville gi henne positiv høsting. Hun er innlagt, og de ansatte jager henne rundt seg selv med gode hensikter. Martine vil ikke fanges, hun vil rømme sammen med venninna si. De skal bo i en hytte i skogen. Heldigvis har hun litt vett igjen når alt kommer til alt, hun kan ikke gjøre dette mot familien.

Martine går til psykolog på avdelingen 2 ganger i uken. AK er en dyktig psykolog, men Martine er livredd. Hun gjemmer seg bak øynene og ansiktet sitt. I timene med AK sitter hun gjemt bak en gammeldags datahardisc under en pult. AK kan ikke se henne der. De prater greit, men kriger mest. Ordkrig kan både være gøy og farlig, det vet de begge.

Martine forsøker å være en god venninne overfor de som står henne nær. Det er både "gamle" venninner og de to hun har blitt kjent med der hun er innlagt. De er koselige, men veldig forskjellige. Martine er glad i dem begge, men kanskje litt i overkant glad i hun ene. Hun vil mer. Det vil de begge. Starten på det gode eventyret begynner her, men også starten på det fæle marerittet. Hun kan ikke være venninne med begge samtidig. Hun prøver virkelig, jeg forstår det ut fra den blå dagboka.

Meningen er at Martine skal flytte sammen med en av venninnene. Hun ombestemmer seg, men er ikke tøff nok til å fortelle det til venninna. I stedet holder hun seg unna henne. Dagen hun endelig bestemmer seg for å si i fra treffer hun venninna i hallen på sykehuset. Martine sier ingenting, bare haster opp på rommet sitt. Hun har vondt i magen, vet hun oppfører seg dumt. Hun skriver en SMS til venninna om at de ikke kan flytte sammen allikevel. Avgjørelsen var tøff, men den måtte nok ende slik. Martine får svar, og i meldingen står det at hun må oppføre seg som en venn om hun vil være en venn. Venninna er selvsagt lei seg for nyheten, men ser ut til å takle det bra. Jeg vet ikke om hun egentlig gjorde det. Martine kommer ned i fellesstua hvor venninna sitter. Martine ønsker egentlig å være en venn. De er glad i hverandre.

Martine har kjæreste på sykehuset. I starten av forholdet ser det ut til at Martine forguder ham. På slutten er hun veldig glad det er over. Det er den andre venninna hun vil ha. Eller er det Ragnhild hun vil ha? Kanskje begge? Hun innleder et slags forhold til Ragnhild, samtidig som hun koser seg med den andre venninna. Jeg tror egentlig ikke hun vet helt hva hun vil. Siste gang hun snakker med Ragnhild er Ragnhild så godt som ferdig med forholdet. Martine vil mer, men faller tilbake til den andre venninna. Martine elsker henne, hun vet det. Men hva vil hun egentlig? Hva som skjedde etterpå står ikke i boka, den slutter der. Men jeg kjenner godt sannheten.

SÅ, hva skjedde så? Livet hennes er helt forandret. Mye har skjedd, mye har ikke skjedd. Mye har blitt bedre, noe har blitt værre. I boka kommer det blant annet fram at Martine var misfornøyd med livet hun levde. Hun følte at hun bare måtte bruke av samfunnet uten å få gitt noe igjen. Nå bryr hun seg ikke så mye om slikt. Noen ting må man bare godta. Men det er ikke til å tolke som at hun har gitt opp. Hun tror på framtiden, men ikke på å bli frisk. Men hun tar i mot all hjelp hun kan, og hun sitter ikke gjemt under en pult lenger. I boka er Martine mye sliten og lei av livet. Hun klager til og med på at hun har det bra når hun først er glad. Hun skriver at det er en kunst å takle sorg og smerte, men enda vanskeligere å takle glede. Den jenta må jo være spinnvill, tenker jeg, men vet så alt for godt hva hun mener.

Ei venninne

noen ville kalt henne en engel
andre ville omtalt henne som en reddende klippe
folk ville sagt hun var en stjerne
en vakker blomst
eller en veivisende måne

alt stemmer
men navnet er egentlig Hilde Maria

livet er en kamp
Hilde, står for det
men hun er sterk
sterkere enn striden

ingen vet betydningen
av Maria
men sammen med Hilde
tenker jeg på
en som kjemper mot noe ukjent
en som vil komme dit
en som vil trives

hun fortjener det



-

Jeg var stressa i dag. Jorda har snurret så fort at jeg nesten mistet fotfestet. Jeg ville bort, fly av gårde. Det var da jeg bestemte meg for å se etter henne. Finne henne, slik at hun kunne hjelpe meg finne meg. Det er rart med det, hvordan et annet menneske kan lyse opp og skape trygghet bare ved tilstedeværelse. Man trenger ikke alltid gjøre noe, si noe, det viktigste er å vite at personen er der, at man ikke trenger å prestere noe for å bli akseptert. Hun er en sånn person. Jeg fant henne også. Vi lekte grønne monstre og hørte på Ozzy.

alt som gjer meg galen

Alle lygnane,
alle sanningane,
alt som gjer meg trist
når eg
flyg på skyene

All smerte,
all redsle,
all glede som vert vekk
når eg
opnar augo

Alt sinne,
alt hat,
alt eg burde tru på
når eg
ikkje veit

Alle eligiane sjela syng,
minnene hovudet hugsar,
alt som får meg til å skrike
når eg
ikkje har røyst

gjer meg galen

dikt 2003

og utviklingen min
stoppet der,
midt i tennåringstrass
og identitetskriser

Du ønsket meg godt,
sa du,
men sannheten var at
ditt intetanende
drepte meg den dagen,
og det
kun fordi
jeg lot deg gjøre det

Du mente kanskje hjelpe,
men ditt sinn
manglet forståelse
og ditt intellektuelle
manglet kunnskap

-Trekk din hjelpende hånd
tilbake, bedreviter

for du eier ikke evnen
til å se det
skjulte
og du har ingen anelse
om hva det vil si
å leve i egen verden

fanget,men med fri fantasi
og tilbaketanker

Redd, paranoid, alene og ensom

mens du skryter
av full kontroll og jordnærhet
finner jeg nisser og troll i stua

du ler
at du ikke gråter