Den blå boka; 2004

Oppdatering: Jeg heter Martine, jeg er et menneske og jeg lever her på jorda.

Hmm, rart jeg klarte å komme til den konklusjonen når jeg ikke en gang får 4 når jeg regner 2 pluss 2.

Uansett, jeg er faktisk Martine i dag. Og i dag har Martine lest igjennom den siste dagboka hun noen gang har skrevet. Året var 2004 og Martine er helt ut på viddene tankemessig, og det på den mest snusfornuftige måten du kan tenke deg. Min første tanke er at hun der Martine, hun er det noe alvorlig galt med. Hun dyrker jo galskapen så nøye at man nesten skulle tro den ville gi henne positiv høsting. Hun er innlagt, og de ansatte jager henne rundt seg selv med gode hensikter. Martine vil ikke fanges, hun vil rømme sammen med venninna si. De skal bo i en hytte i skogen. Heldigvis har hun litt vett igjen når alt kommer til alt, hun kan ikke gjøre dette mot familien.

Martine går til psykolog på avdelingen 2 ganger i uken. AK er en dyktig psykolog, men Martine er livredd. Hun gjemmer seg bak øynene og ansiktet sitt. I timene med AK sitter hun gjemt bak en gammeldags datahardisc under en pult. AK kan ikke se henne der. De prater greit, men kriger mest. Ordkrig kan både være gøy og farlig, det vet de begge.

Martine forsøker å være en god venninne overfor de som står henne nær. Det er både "gamle" venninner og de to hun har blitt kjent med der hun er innlagt. De er koselige, men veldig forskjellige. Martine er glad i dem begge, men kanskje litt i overkant glad i hun ene. Hun vil mer. Det vil de begge. Starten på det gode eventyret begynner her, men også starten på det fæle marerittet. Hun kan ikke være venninne med begge samtidig. Hun prøver virkelig, jeg forstår det ut fra den blå dagboka.

Meningen er at Martine skal flytte sammen med en av venninnene. Hun ombestemmer seg, men er ikke tøff nok til å fortelle det til venninna. I stedet holder hun seg unna henne. Dagen hun endelig bestemmer seg for å si i fra treffer hun venninna i hallen på sykehuset. Martine sier ingenting, bare haster opp på rommet sitt. Hun har vondt i magen, vet hun oppfører seg dumt. Hun skriver en SMS til venninna om at de ikke kan flytte sammen allikevel. Avgjørelsen var tøff, men den måtte nok ende slik. Martine får svar, og i meldingen står det at hun må oppføre seg som en venn om hun vil være en venn. Venninna er selvsagt lei seg for nyheten, men ser ut til å takle det bra. Jeg vet ikke om hun egentlig gjorde det. Martine kommer ned i fellesstua hvor venninna sitter. Martine ønsker egentlig å være en venn. De er glad i hverandre.

Martine har kjæreste på sykehuset. I starten av forholdet ser det ut til at Martine forguder ham. På slutten er hun veldig glad det er over. Det er den andre venninna hun vil ha. Eller er det Ragnhild hun vil ha? Kanskje begge? Hun innleder et slags forhold til Ragnhild, samtidig som hun koser seg med den andre venninna. Jeg tror egentlig ikke hun vet helt hva hun vil. Siste gang hun snakker med Ragnhild er Ragnhild så godt som ferdig med forholdet. Martine vil mer, men faller tilbake til den andre venninna. Martine elsker henne, hun vet det. Men hva vil hun egentlig? Hva som skjedde etterpå står ikke i boka, den slutter der. Men jeg kjenner godt sannheten.

SÅ, hva skjedde så? Livet hennes er helt forandret. Mye har skjedd, mye har ikke skjedd. Mye har blitt bedre, noe har blitt værre. I boka kommer det blant annet fram at Martine var misfornøyd med livet hun levde. Hun følte at hun bare måtte bruke av samfunnet uten å få gitt noe igjen. Nå bryr hun seg ikke så mye om slikt. Noen ting må man bare godta. Men det er ikke til å tolke som at hun har gitt opp. Hun tror på framtiden, men ikke på å bli frisk. Men hun tar i mot all hjelp hun kan, og hun sitter ikke gjemt under en pult lenger. I boka er Martine mye sliten og lei av livet. Hun klager til og med på at hun har det bra når hun først er glad. Hun skriver at det er en kunst å takle sorg og smerte, men enda vanskeligere å takle glede. Den jenta må jo være spinnvill, tenker jeg, men vet så alt for godt hva hun mener.