sen bursdagshilsen

Hun er snill. Hun er god. Hun hadde bursdag i går. Da vi møttes for over ti år siden r det ingenting som tydet på et så langt vennskap. Det var drittslenging og krangling. Men faktisk tror jeg at vi beundret hverandre litt. Vi har alltid vært gode på å diskutere, og v er begge raske i replikken. Jeg er så glad for at jeg ble kjent med henne:) Hun er et av de mest fantastiske mennesker på jorda. Hun har vært der, og er fremdeles der for meg. Det er jeg takknemmelig for. Hun betyr enormt mye for meg. Hun er super.

SENDER EN SEN GRATULASJON MED KLEM PÅ!

trives ikke

Jeg vil skrike. Men jeg er en anstendig kvinne. Anstendige mennesker skriker ikke.
Jeg vil gråte. Men jeg er for stolt. Stolte mennesker gråter ikke.

Jeg vet ikke hvorfor ting har litt som det har blitt. Det svinger. Alt som var godt i går er fælt i dag. Jeg er ensom. Jeg trives ikke med å bo her. Jeg vil flytte!
Jeg vil være for meg selv, men ikke alene. Jeg vet vel egentlig ikke hva jeg vil, når sant skal sies. Jeg vet bare at jeg ikke liker meg her.Men utover det så går det jo bra. hvertfall greit. Mye å glede seg til. Snart jul, og jeg skal en tur til London og til Kiel denne måneden. Jeg ser fram til det.

:)

mitt sjelsteater

jeg maler
mitt sjelsteater
i sort

for så å

lyse det opp igjen
med lyskastere
som blender publikum

jeg forsøker i stillhet
å tolke stykket

men impulsene
strømmer så fort
at jeg glemmer manus

livet mitt står stille
utenifra
mens jeg leter vilt
etter riktig kostyme

men ikke før

jeg har forstått rollen
er skuespillet
over

og folk snur seg vekk
fra min virkelighet
som alle tror
er et dårlig spill

slik er det

Opp og ned, hit og dit. Jeg er forvirra. Skal jeg legge bort frykten og høre på hva hun sier. Jeg vet hun vil meg godt, jeg vet bare ikke om hun har rett. Jeg vet at hun ikke lyver, men det går alltid an å ta feil. Gjør det ikke?

Jeg flyr ikke lenger like mye. Fysioterapauten har lært meg noen triks for å klare å få bedre fotfeste. Det hjelper, hvertfall litt.

Jeg var på Gulskogen kjøpesenter i går. Nyåpning og kaos. A1 holdt konsert, og jeg fant fort ut at den musikken ikke er noe for meg. I stedet for å høre på bekymret jeg meg for hvordan vi skulle komme oss ut om det begynte å brenne. Men nå høres vel alt negativt ut. Jeg hadde en flott dag med to fantastiske venninner.

Jeg skrives ut mandag, og har fått marsvina tilbake i hus. De har vært en stund hos mamma og pappa og senere hos venninna mi. De har med andre ord blitt godt ivaretatt. Men det er herlig å ha dem her hos meg. Jeg er glad jeg blir skrevet ut, men jeg er ikke glad for hva jeg skal hjem til etter at jeg har blitt tvangsflyttet. Grøsser.

Men men.

gledegruer meg

Dagen i dag har vrt både meningfull og kjedelig på en gang. Jeg har hatt det hyggelig med venninna mi, som er innlagt samme sted. Jeg har ønsket å bli værende her i dag, og jeg har øsket meg hjem til leiligheten. Hadde jeg bare sluppet flytte. Jeg håpet på at et mirakel skulle redde meg, men nei da, alle beboerne ble tvangsflyttet. Jeg har kjent litt på hatet til meg selv i dag. Hvorfor må jeg sutre slik? Hvorfor må jeg bo i omsorgsbolig? hvorfor klarer jeg meg ikke selv? hvorfor tilbringer jeg disse dager, og mange, mange tidligere dager og måneder, år på galehus. Jeg hater det. Hater å være avhengig av hjelp. I morgen er det permisjon. jeg både gruer og gleder meg. gleder meg for å føle litt mer frihet. Gruer fordi jeg ikke vet hvordan det vil bli der. Er redd. Innrømmer å være pyse. Jeg har også kjent litt på hatet til omverdenen. Hvorfor forstår ingen meg? Hvorfor er presset mot meg for tungt? Hvorfor klarer jeg ikke tilpasse meg?

Jeg er glad jeg har mamma, pappa og søster. Glad jeg har besteforeldre og selvfølgelig venner, gad jeg har hjelpeapparat rundt meg. Glad jeg har Lotte og Rita. Faktisk er jeg kjempeheldig

emosjonell

Jeg er overfølsom om dagen. Tolker og analyserer alle rundt meg. Alt hva folk sier eller gjør må ha en dyp mening som må graves fram i det uendelige. Jeg er ikke så sterk i armene, så det er ganske slitsomt å grave slik. Vondt. Jeg vet at det er en mulighet for at jeg feiltolker. At hele min oppfatning av menneskene rundt meg faktisk er glad i meg. Jeg tviler og tror på en gang. Er redd for å miste mine kjære.Redd for å miste meg selv egentlig. Med vaglete dømmekraft beskylder jeg folk for ikke like meg. Hvorfor driver jeg med dette emosjonelle tullballet. Jeg vet jo egentig hvor jeg har folk hen, det verste er å holde styr på meg selv..

vanskelig

Nok en dag jeg ikke vet hvor jeg har meg selv. Usikker, sint, frustrert. For ikke å glemme lei. Lei av måten livet åler seg avsted på, som en giftig huggorm. Jeg er ikke direkte redd den,men jeg kan overhodet ikke fordra den.Jeg kunne heller tenke meg at livet hoppet bortover som en frosk, men kanskje aller helst flyvende som fuglen. Jeg har så mange tanker. Og tankene byr på så mange utfordringer jeg ikke vet om jeg er villig til å forsøke meg på. Men men, hvem sa vel at livet var lett? Noen glemte hvertfall å fortelle meg om alle tornene jeg ville møte når jeg dengang skulle danse på røde roser. Men noe har jeg lært av det; Jeg skal aldri mer danse!

Jeg vet at begge mine beste venninner sliter og har det vondt. Det plager meg at jeg ikke klarer hjelpe. Jeg er så glad i dem. Savner dem begge. Håper det ordner seg. Med alt.